INDONESIA 1965-1998.
Bjarne.Fjeldsenden@svt.ntnu.no

 


Billeder  fra Indonesia

Det blir meldt om uroligheter fra dette landet med den fjerde største befolkningen i verden. Hva er bakgrunnen for det som nå skjer?

President Sukarno mistet makten ved et militærkupp i oktober 1965. To viktige faktorer som bidro til hans fall var landets økonomiske problemer og at amerikanerne likte dårlig hans nære forbindelser med kommunistland. Nå ser det ut til at president Suharto er i ferd med å måtte gå da den indonesiske rupiahen i dag bare er verd 25 til 30 % i forhold til dollar av hva den var for et snaut år siden og folk reagerer sterkt mot prisøkning, korrupsjon og undertrykkelse.

Hva kan sies om Suhartos regime som har vart i 32 år? Det har bidratt til en modernisering trass i at det har vært et militærdiktatur som til tider har vært brutalt. Ved kuppet i 1965 ble, iflg. de fleste kilder, en halv til en million mennesker drept. Det gikk hardest ut over de som ble beskyldt for å være kommunister og kinesere. Også i disse dager går det hardt ut over kinesere som angivelig skal kontrollere 70% av økonomien. Det nåværende regime gikk også brutalt til verks mot folket på Øst-Timor som ikke ville under Indonesia da Portugal måtte gi fra seg Øst-Timor. At folk nå blir skutt i forbindelse med demonstrasjoner er derfor ikke forbausende.

Jeg besøkte Indonesia første gang i mars 1966, og landet var fremdeles preget av kuppet i oktober 1965. Tanks rullet i Djakartas gater, og det var portforbud på kvelden og natta der. Det var heller ikke mulig å reise videre østover enn til Bali. I 1972 reiste jeg fra Øst-Timor i øst til Medan på Nord-Sumatra i nordvest uten store problemer, men det tok fem dager med buss fra Jakarta til Medan, og på de østlige øyer var det ingen regulær transport så en måtte reise med det som bød seg. En kunne merke en viss framgang i 1992, men den raskeste utviklingen synes å ha skjedd siden da. Det er lett å reise i Indonesia i dag. Java, den mest folkerike øya med 120 av Indonesias 200 millioner, har gode jernbane- og busstilbud, og det er også flyforbindelser mellom alle større steder i hele Indonesia. Det er et uttall av overnattingssteder å velge blant og mye god mat. Mange butikksentere, med godt og rimelig vareutvalg, har dukket opp i større byer. Men også mange flotte bankbygg, som neppe bidrar til å øke folks levestandard. Befolkningsveksten er i ferd med å avta, spesielt i Djakarta og Yogyakarta, hvor utdanningsnivået et høyest.

Hva har så gått galt? Et korrupt regime, hvor Suharto familie med venner og bekjente har blitt rike, mens grunnlønna er ca. kr. 4 pr dag, er en viktig faktor. En bensinpris på 70 øre høres jo billig ut, men når den økes 70% i et jafs sammen med annen prisøkning, som for vel en uke siden, er det dråpen som har fått begret til å flyte over. Studentene har kritisert regimet over lengre tid og har stort sett fått protestere så lenge de holdt seg på universitetsområdet, men de fikk ikke lov til å drive "praktisk politikk" som det ble ytret fra offisielt hold. Etter hvert har studentene fått støtte fra flere organisasjoner, bl.a. en stor og innflytelsesrike muslimske organisasjon.

Regimet er svært redde for negativ omtale. Jeg var på et universitet i slutten av april, hvor det ble holdt en fredelig demonstrasjon, og tok noen opptak med et videokamera Etter at jeg hadde dradd ned til byen for å spise ble jeg tilsnakket av to unge menn i sivil som presenterte seg som sikkerhetspoliti, spurte om jeg var journalist, om jeg hadde tillatelse til å bruke et videokamera, hvilket hotell jeg bodde på samt romnummer. De skrev ned detaljer fra passet etter først å ha villet ta fotostatkopi. Jeg hørte dog ikke mer fra dem.

Indonesia er under normale forhold et trygt og vennlig land å reise i, med mye flott natur, men urolighetene nå skremmer nok mange bort. Kjente turiststeder som Bali og Yogyakarta syntes inntil for kort tid siden ikke å ha blitt vesentlig rammet, mens steder på Sumatra har hatt en drastisk nedgang.

Hva med tida framover? Hæren er nøkkelen til makt i Indonesia som i så mange diktaturer. Det har ikke vært fri organisasjonsrett i landet slik at ingen samlet opposisjon står ferdig til å ta over. Det har dog skjedd en utvikling i landet under det nåværende regimet som sannsynliggjør en mer demokratisk utvikling. Det er mange velutdannede folk med tilgang til kritisk informasjon, og hæren kan neppe ignorere dette. Internet er i ferd med å vinne innpass, og ansatte på universiteter synes i stor grad å ha e-post adresser som muliggjør kommunikasjon over landegrenser. Indonesiere godtar mye, men nå synes mange at de har fått nok og frustrasjonen gir seg utslag i form av protester og plyndring.

Suhartos dager er nok talte da han er under press innenfra med studentene som den mest vokale gruppe, men også en avis som Jakarta Post har hatt flere innlegg som antyder eller ber Suharto trekke seg. IMF og amerikanerne er antagelig også interessert i å få byttet ut Suharto.

Det synes ikke å ligge an til de samme voldsomme konfrontasjonene denne gang som i 1965. Industrialiserte land med USA i spissen har antagelig tjent på den kraftige nedgangen i rupiahens verdi både fordi de kan produsere billigere ved sine anlegg i Indonesia nå enn tidligere og har mulighet til å kjøpe opp bedrifter, råstoff og andre ting av verdier. Men anarki vil svært få være tjent med.

Jeg forlot Medan på Sumatra 3.5.98 etter seks uker i Indonesia. Det hadde da vært noen sammenstøt like forut hvor politiet hadde brukt tåregass, men i selve byen var det rolig. Noen dager senere var det omfattende plyndringer og mange var redde for liv og helse. Fly fra Medan til Singapore ble meldt full-booket for flere uker framover.

Ukene og månedene framover kan nok bli dramatiske, men Indonesia synes å ha gode muligheter for en positiv utvikling både økonomisk og politisk på sikt ut i fra underliggende forhold som utdannelse, en befolkningsøkning som synes å komme under kontroll, en relativ godt utbygd infrastruktur samt naturressurser.