K A P I T E L 3.

BLINDHET, ROMBEGREPET OG DETS OPPBYGNING
 
 

"""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""

INNHOLDSFORTEGNELSE   I   KAPITEL  3
 

3.1. H V A   E R   R O M B E G R E P E T ?

3.2 R O M B E G R E P E T   O G   G J E N V I N N I N G   A V   S Y N E T

3. 2. 2 R o m b e g r e p e t , d e t   v i s u e l l e   s y s t e m   o g   d e n   t a k t i l e   s a n s .

3.3 N Å R   B L I N D , A N T A L L   Å R   B L I N D   O G   R O M B E G R E P E T .

3. 3.1   No e n   f or k l a r i n g e r .

3.3.2    B l i n d e   o g   s v a k s y n t e .

3.3.3  D i s k u s j o n .

3.4 H V O R D A N   B Y G G E S   R O M B E G R E P E T   OPP ?

3.4.1   I n n l e d n i n g

3.4.2 K r y s s k u l t u r e l l e   s t u d i e r .

 3.4.3 H v o r d a n   s k a l   e n   b y g g e   o p p   r o m b e g r e p e t   hos   b l i n d f ø d t e ?

3.5 ROMFORESTILLINGSEVNEN OG METODER FOR Å STUDERE ATFERD i ROM

3.5.1 N o e n   f l e r e   a s p e k t e r   v e d   r o m f o r e s t i l l i n g s e v n e n .

3.5.2 M e t o d e r .
3.5.2.1 M o t o r i s k   r o m l i g   a t f e r d .
3.5.2.1.1. N æ r t r o m .
3.5.2.1.2 F j e r n t r o m
3.5.2.2 D e t   a u d i t i v e  o g   r o m
3.5.2.3 B e t y d n i n g e n a v r e f e ra n s e r a m m e .

3.6   D I S K U S J O N   O G   O P P S U M E R I N G .
 

""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""""
 

3.1  H V A   E R   R O M B E G R E P E T ?

En kan definere det som besittelse av et spatialt koordinatsystem innen hvilket alle fenomener, aktiviteter og objekter som har relasjon til en ytre verden (fysiske omgivelser) kan plasseres. Sagt på en annen måte; en spatial referanseramme som gjør det mulig å sette alle ting og handlinger i relasjon til hverandre slik at det gir et sammenhengende bilde. Mer subjektivt kan den beskrives som en vokstavle i hvilken en kan tegne, risse, forskjellige streker og mønster. Enn videre er den slik laga at en lettere kan sette visse streker og mønstre i forbindelse med hverandre, og at det derved er lettere å lage et bilde av et sett streker sammenlignet med et annet sett. Altså ingen tabula rasa. Samtidig er det mye lettere å danne enkelte grunnmønstre, som i vesentlig grad letter læring av andre mønster senere i livet, tidlig i livet til et individ, d.v.s. helst før 5 års alderen. Hvis tavla ikke blir brukt, vil den bli hard, slik at det blir stadig vanskeligere å risse inn mønstre, og den vil skrumpe inn. Å få den best mulig kan gjøres ved å samkjøre det sensoriske og motoriske mest mulig, d.v.s. å la et barn få utfolde seg maksimalt i lek og livsutfoldelse slik at interaksjoner med omgivelsene maksimaliseres. Å få risset inn enkelte grunnmønstre som rett vinkel, høyre/venstre, firkant for å nevne noen få, er spesielt viktig i et moderne samfunn da disse former går igjen i en rekke sammenhenger, f.eks. rom, hus og gater i en by.

Det er liten eller ingen uenighet om at synet normalt spiller den mest sentrale rollen m.h.t. bearbeiding av fenomener av rommelig art. Øyet organiserer det som foregår i rommet til noe enhetlig som vi kan hanskes med på en tilfredsstillende måte i de aller fleste tilfeller. Med andre ord, et menneske med normalt syn har vanligvis en adekvat romforestillingsevne. Men hva med en blind? Eller sagt på en annen måte, er romforestillingsevne bare knytte til synet? Det synes riktig å si at så ikke er tilfelle, men at synet er den sansen som lettest bygger opp spatialevnen. M.h.t. blinde synes det riktig å skjelne mellom de som er født blinde og de som har blitt blinde. Hva med de som har blitt blinde i ung alder?

Det synes vanskelig å gi noe klart svar, men fem års alderen har ofte blitt antydet som en kritisk alder, slik at de som blir blinde før fem år likner mer på blindfødte, mens de som blir blinde etter fem år likner mer på de senblinde eller voksenblinde. Det er nødvendig å understreke at en bygger på svært ufullstendig data, og at det er meget store variasjoner som kan henge sammen med hvor strenge eller overbeskyttende foreldre har vært, hvor aktivt barnet var, hvor nysgjerrig det var og er og sikkert en rekke andre faktorer. Det kan også være at spatialevnen kan ha vært bra i tidlig alder, men har gått tilbake f.eks. på grunn av en altfor overbeskyttende skole, som tenkte på sitt juridiske ansvar hvis noe skulle tilstøte barnet, mer enn å utvikle det til et sjølstendig menneske så langt som mulig.

Det synes riktig å si at spatialevnen er abstrakt av natur, men også har en spesifikk komponent. Skade i parietal-occipitale regionen fører til sterk svekkelse av spatialevnen. En klient kan således ha en høy verbal IQ-skåre, men en skåre som ligger langt under middels på en spatialprøve. Hvis skåren er svak på verbaldelen av en IQ-test og en spatialprøve, er dette ofte indikator om generelt dårlig abstraksjonsevne, som f.eks. kan skyldes en diffus type hjerneskade, som igjen kan ha sammenheng med for tidlig fødsel, fødselstraume, uheldige forhold i svangerskapet som f.eks. rede hunder eller med arvemessige faktorer.

Det beste eksempel på spatialevnens rolle kan en antagelig få ved å ta for seg en person som ser, men til tross for dette har store vanskeligheter med å hanskes med sine omgivelser på grunn av hjerneskade i occipital regionen. I dette tilfelle som vil bli referert, (Whitty et al., 1973), dreide det seg om en operasjon i occipito-parietal regionen, bare begrenset til høyre side iflg. de opererende kirurger. Dette førte til "defects i visual spatial orientation and changes in memory and concentration ....". Operasjonen førte også til en fullstendig venstresidig homonym hemianopia. Nok en ting som gjør dette kasus interessant er at det dreier seg om en follow-up som gikk over 30 år. Hovedhandikappet til denne personen lå i manglende spatial orientering og visuelt minne, og disse svakheter i evnestrukturen forandret seg lite over lang tid, men en betraktelig readaptering ble oppnådd ved kompensatoriske metoder.

Det er ingen skikkelige referater av hva han kunne da han ble utskrevet i november 1938. Det viktigste av hva som finnes er nevnt ovenfor. Men i 1948, 10 år etter, ble han undersøkt på nytt. Han fikk ikke noen formelle psykologiske tester, men en kartla grovt utviklingen fra han ble utskrevet.

I april 1939 fikk han jobb som lagermann, og senere betjente han en slags maskin som skar eller trykte mønstre, (engraving machine). I 1946, etter å ha øvd på egen hånd, fikk han igjen sin jobb som instrumentmaker. Dette innebar å sette sammen og ta fra hverandre elektriske instrumenter, og vikle, hvilket innebar at han måtte se små ting i forhold til hverandre og ha god fingerferdighet. Han klarte dette, men det gikk senere enn før. Han måtte finne på spesielle triks for å gjenkjenne f.eks. vinkler og rette linjer. Hvilke triks sier artikkelen ikke noe om. Han kunne lese, men måtte følge linja med fingeren.

Forfatterne av artikkelen sier: "Antagelig p.g.a. hans hemianopia". Det kan nok ha spilt en viss rolle, men hovedfaktoren må antas å være hans manglende spatialevne, for det å lese og følge en linje har en tydelig spatial komponent. Han hadde begynt å gå på kino i 1940, men måtte konsentrere seg om visuelle detaljer for å kunne følge med.

I 1941 begynte han å sykle til arbeidet. Han lærte ruta bare ved å følge landemerker, (cues), og ville gå seg vill i tåke og mørke. Han prøvde seg på tennis, som var for vanskelig, men bordtennis gikk brukbart. Han kunne lage en skisse av rommet han ble undersøkt i og plassere tingene på riktig plass i skissen.

Han gjenkjente ikke sykehusavdelingen han hadde vært på, men identifiserte den på grunnlag av dens gammeldagse heis og en spesiell klokke i korridoren. Han husket ikke sykehuset som en helhet, men brukte et uvanlig glass-solseil ved inngangen som landemerke. Han fant ikke fram fra inngangen til sin gamle avdeling, men gjenkjente en heisesjakt og en spesiell dør underveis. Han gjenkjente sin kirurger og avdelingssøster, men deres spesielle stemmer hjalp.

Angående sitt hjem, sa han at han ikke hadde noe visuelt bilde av det. Han klarte bare å lage en grov skisse av det. I sin hjemby kunne han finne veien, via forskjellige kjente ruter, men kunne ikke tegne den eller fortelle en fremmed hvordan han skulle gå. Utenfor de kjente rutene ville han fremdeles gå seg vill.

Forfatterne av artikkelen sier det synes sannsynlig at en viss "ekte" forbedring av funksjon hadde funnet sted, men at det også godt kunne skyldes intelligent bruk av cues og de visuelle funksjoner som var intakte. Til dette er å si at forfatternes språkbruk er altfor upresis og problemstillingen for uklart formulert til at noe definitivt svar kan gis.

3 0   å r   e t t e r   o p e r a s j o n .
I 1961 hadde han en depresjon, noe som kanskje hadde sammenheng med en tidsstudie av arbeidsoperasjoner, og at han sjøl syntes han arbeidet for sakte. Da han kom tilbake ble han satt til enklere arbeid på egen anmodning. Ingen andre hadde klaget. Han tok nå ting fra hverandre, mens andre satte dem sammen. Etter noen år begynte han også å sette deler sammen. Arbeidsoperasjonen krevde normalt at en måtte se hvordan deler sto i forhold til hverandre, men var repetetiv, så det er spørsmål om dette ikke kunne gjøres automatisk eller ved cues.

Han syklet fremdeles til jobben, og hadde ikke hatt noen uhell. Han mente han nå kjente byen så godt p.g.a. at han hadde lært forskjellige landemerker så grundig, at han ikke ville gå seg vill der. Han beskrev en ferietur i Europa hvor han ville finne veien på grunnlag av detaljerte cues som han hadde lært seg, men fant han ikke disse ville han være helt på villspor.

Han hadde sluttet å gå på kino og se på TV.. Det var for anstrengende. Han hadde vanskeligheter med å gjenkjenne folk han ikke så daglig. En uke kunne være nok til at han ikke gjenkjente dem. Han hadde vanskeligheter med å gjenkjenne bygninger og gater i sin helhet. Når han på et kart skulle vise veier fra hjemmet til arbeidsplassen brukte han navn på gater som cues for å tegne inn traseen. Kompassretninger kunne han bare identifisere ved å knytte dem til en by, f.eks. Trondheim er i nord når jeg er i Oslo, nord er retningen til Trondheim, kompassnåla peker mot Trondheim, derfor er den retningen som kompassnåla peker mot nord. Det er her klart at språket og den logikken som er knyttet til det spiller en meget vesentlig rolle i kompensasjonsprosessen.

Da han igjen besøkte sitt gamle sykehus, gjenkjente han en rekke detaljer, men opplevde ikke korridorer og bygningen som helheter. Etter å ha sett lenge på ei avdelingssøster som han ikke hadde sett på 20 år, gjenkjente han henne på utseende, men da hun snakket sa han at han ville ha gjenkjent henne øyeblikkelig på stemmen. Blinde er som regel også flinke til å gjenkjenne folk på stemmen.

På et nytt sykehus hvor han ble undersøkt, fant han ikke fram, ikke engang til WC, før han hadde lært de nødvendige landemerker.

Fremtredende trekk som kom frem ved formell psykologisk undersøkelse, og som for så vidt bare utfylte det tidligere bilde, var forstyrrelser av visuelt minne og spatial orientering. Han hadde vanskeligheter med visuelle gjenkjenningsoppgaver, og til tross for en utmerket kopiering av en geometrisk figur, kunne han bare reprodusere fragmenter av dem en time senere, og da på grunnlag av en verbal kode. Han klarte ikke å lære en enkel labyrint på 25 prøver, og hadde vanskeligheter med både et taktilt og visuelt blokkmønster, Han leste seint, men språk og tale var intakt. IQ på WAIS, verbaldelen, var 115 og hans ordforrådskåre på "Mill Hill Synonyms" var 40, d.v.s. over 95. percentil for sin aldersgrupe. Dette var med andre ord en intelligent mann.

Essensielt var hans tilstand uforandret sammenliknet med 1948. d.v.s. for 20 år siden. Han hadde tilpasset seg bedre i den forstand at han hadde lært seg en rekke cues som gjorde det mulig for han å gjenkjenne gjenstander og orientere seg på kjente steder. Evnen til å se objekter og scener som dekket en større del av synsfeltet som en helhet, var uforandret, d.v.s. defekt.

Denne personen kodet de visuelle detaljer om til verbale begreper, eller hvis en utvider dette noe, til en verbal eller språklig referanseramme. På denne måten prøvde han å erstatte den spatiale referanseramme. Det kan være verdt å sitere forfatterenes avsluttende kommentarer: "In attempting to unify the loss of function Oldfield made use of the concept of Euclidean grammar of enviroumental space, by which seperate visual impressions or view points were integrated in à normal visuo-spatial experience. He considered a loss of such coding function could acccount for all the visiou-spatial disabilities noted".

Oldfields tolkning synes essensielt riktig, sjøl om han ikke burde begrense seg til "visuo-spatial disabilities", men kunne heller sagt "spatial disabilities", da den defekte evnen ikke knytter seg spesifikt til synet, men til alle fenomener som har relasjon til den ytre verden.

F.eks. klarte ikke klienten en blokkmønster test av hverken taktil eller visuell art. Oldfield bruker uttrykket "loss of such à coding function ....". Forfatterne går ikke nærmere inn på hva de legger i det, men begrepet virker brukbart, og en kan presisere det. Hvis en tenker anatomisk er det mye som tyder på at occipital-parietal området spiller den mest sentrale rollen når det gjelder denne funksjonen. At dette området også normalt er nær knyttet til det visuelle system synes temmelig klart, men at det ikke bare har med organisering av synsinntrykk å gjøre kommer fram ved blinde, som ved skade i denne regionen, langt på vei taper sin orienteringsevne og evne til å løse oppgaver av spatial karakter, som f.eks. en taktil blokkmønstertest, mens de fleste blinde klarer denne oppgaven tilfredsstillende.

For igjen å vende tilbake til det kasus som nettopp har blitt diskutert, kan en si at vedkommende et stykke på vei var i stand til å strukturere sine omgivelser verbalt eller ved hjelp av språket om en vil, men at denne organiseringsformen er på langt nær så effektiv som den naturlige eller vanlige for denne type oppgaver. Tross det kunne nok denne personen som Oldfield omtaler, i større grad enn de fleste med en likende skade kompensere ved hjelp av språket på grunn av at det var vel utviklet hos han og fordi han var intelligent.

At en slik skade som her er beskrevet ikke er helt unik, men at en kan finne mange av liknende art, kan understøttes blant annet av Luria (1973, side 149), som skriver at pasienter med skade i parietal-occipitale regionen ikke lenger kan finne retninger innen et spatialt koordinatsystem, og mer spesielt, de kan ikke skjelne høyre fra venstre. De kan ikke klokka ved å se på viserne, de kan ikke bestemme retningen på et kart og de har vanskeligheter med å lage bokstaver. Hvis skader er på venstre side av parietal-occipital regionen er det vanlig at pasienten har vanskelig for å navngi gjenstander. M.h.t høyre side av samme området, kan skaden forårsake forstyrrelse av direkte orientering i forhold til omgivelsene, "konstruksjons apraksia", og forstyrrelse av kroppsfølelsen.

Det verdt å legge merke til at den manglende evnen til å se større ting som en helhet, ikke forbedret seg. En kan stille seg spørsmålet hvorfor ikke personen utviklet seg på dette området ved å bringe andre deler av hjernen med i denne prosessen. En rimelig forklaring synes å være at dette å se en ting som helhet er noe nær en simultanprosess. Med det menes at synsinntrykkene som når hjernen må ligge nær hverandre anatomisk sett, det vil her si at de må først og fremst samles i det sekundære visuelle område hvis de skal kunne oppfattes som en helhet. Med andre ord, de forskjellige impulser av denne art som når hjernen må veldig raskt kunne komme i kontakt med hverandre.

Det andre er antagelig at den hjernestrukturen det angår også må være bygd på en spesiell måte for å oppfylle denne oppgaven, at denne hjernestrukturen er spesielt egnet til å organisere en viss type input. Når denne strukturen, denne delen av hjernen er skadet, har den mye mindre kapasitet og kan følgelig bare organisere en mindre mengde av innkommende impulser. Andre deler av hjernen kan ikke overta både fordi de har en uegnet struktur og ligger for langt i fra hverandre, slik at det tar for lang tid for impulsene til å nå hverandre.

Hittil har det blitt snakket som om rombegrepet var entydig og lett å måle. En har heller ikke diskutert rombegrepet i relasjon til blindhet. Det som en har gjort er å gå gjennom et kasus som klart viser dets rolle, og at rombegrepet ikke er det samme som det å se, det å organisere våre omgivelser visuelt.

Det ansees som viktig å få fram denne distinksjonen fordi de aller fleste eksperimenter som uttrykker noe om spatialevnen bygger på bruk av synet. Et mer grunnleggende syn er hvordan spatialevnen er relatert til mentale manipulasjoner i rom. De to andre sansene som er aktuelle er den haptiske sans eller det som har med berøring å gjøre, og i noen grad hørsel. Et vanlig syn har vært at en blind konverterer haptisk eller lydinformasjon til visuell informasjon. En bør i denne forbindelse huske at bare ca. 1.5 % av de som kvalifiserer til medlemskap i et blindeforbund av den art som Norges Blindeforbund er født blind. Det betyr at 98.5% har eller har hatt en eller annen form for visuell opplevelse og forståelse.

Samtidig bør det sies at en på dette feltet har operert med svært ulne begreper. Finnen Juurma er en som har arbeidet mye med rombegrepet hos blinde, og i en artikkel, (Juurma, 1972), diskuterer han det inngående. Hans syn, med fare for overforenkling, kan sies å være at spatialevnen ikke er sansespesifikk, d.v.s. knyttet bare til synet. Det passer jo godt sammen med hva som tidligere har blitt argumentert her.

Men Juurma kommer også med andre konstruktive forslag om hvordan en kan betrakte dette problemkomplekset. Han foreslår f.eks. at en skal se på hjernen som dirigerende våre sanseorganer for å få et best mulig samspill med den ytre verden i stedet for å betrakte den som et organ som beregner den objektive informasjon fra et kaldioskopisk mylder av sanseinntrykk.Dette synet passer jo godt sammen med Luria's syn, at sansning og persepsjon er en aktiv prosess. Det kan kanskje virke som Juurma går enda lengre enn Luria, men det skyldes antagelig bare at han vil markere sitt syn, sette det i kontrast til det som mer eller mindre har vært det rådende syn tidligere. Juurma, (1973, side 91.), sier også at et akustisk rom ikke kan bygges opp uavhengig, men må transformeres på en slags måte til den optiske- eller haptisk sfære.

Juurma, (1973, side 99), setter fram følgende arbeidshypotese: "The spatial functions of the central nervous system seems to be independent in principle, of the sensory input line concerned ....". Noe senere siterer han også to forfattere som sier at en har kommet til den erkjennelse at etter som en kommer oppover i den fylogenetiske skalaen fra fisk til menneske så blir den unimodale kontrollen over atferden overtatt av multimodale og intersensoriske kontrollmekanismer.

Det som hittil er skrevet skulle gi et visst grunnlag for påstanden om at spatialevnen ikke er sansespesifikk, det vil si at den ikke nødvendigvis er bygd på synssansen, men også kan utvikles gjennom den taktile sans. Men betyr det at den utvikles like godt?  Svaret synes å være nei, som regel ikke hvis en bare bygger på den taktile sans, men i prinsippet skulle det være mulig. Grunnlaget for denne påstanden er både forskjellig litteratur, f.eks. Warren et als., 1973, og egne data. Svaret forutsetter også at de mål, de data en har, sier noe om spatialevnen.

Dette er ikke vanskelig å tenke seg hovedgrunnen til dette. Øyet kan fare over mye større områder på en gitt tid enn hånden eller andre lemmer en måtte ønske å bruke for å utforske omverdenen. Et viktig spørsmål i denne sammenheng, og som det ennå ikke finnes noe skikkelig svar på, er: Hvor mye, eller hvor mange enkelterfaringer, trenger en for å få et adekvat spatial begrep av en viss art, f.eks. av hva en bygning er"? Sannsynligvis vil det her være store individuelle variasjoner. Et intelligent blindt barn vil antagelig mye lettere gjøre generaliseringer og derved raskt bygge opp et godt rombegrep.

For å belyse litt av problemet med å finne adekvate begreper og derved diskutere på en klar måte dette med rombegrepet, synes det nyttig å komme med to sitater fra Juurma, (1973, side 115): ".... The congenitally blind do posess à spatial sense, but an insurmountable linguistic barrier makes it logically impossible for à sighted individual to recognise its qualitative phenomenological character". En halv side seinere; "The process of space cognition in blind persons is realized differently than in sighted persons. The result, however, must always be differentiated from the process. Sightless persons, learn though limited on a sensory basis as compared with sighted persons, the same laws of space as do the latter and are capable of creating à subjective image adequate to reality....".

Et viktig poeng her, som langt på vei forklarer hvorfor mange blinde har en adekvat romforestillingsevne, er at både blinde og seende må tilpasse seg den samme fysiske verden, og at vi som mennesker har fått en kognitiv struktur som er meget velegnet til å hanskes med forholdene på moder jord.

Sjøl om en aksepterer Juurma's prinsipielle syn, at spatialevnen kan utvikles adekvat hos en blindfødt, synes aktuelle erfaringer klart å tyde på at dette i beste fall er unntaket og ikke regelen. Å gi et klart svar avhenger av om en kan bli enige om en klar definisjon, helst operasjonell, av hva en legger i begrepet "adekvat spatialevne". En definisjon jeg har brukt er: 85 IQ poeng eller over på Qwaki-Koh Tactile Intelligence Test for the Blind. Normene er japanske. Qwaki-Koh korrelerer høyt med ADL ferdigheter og mobility.

Det synes som om tidlig syn, i hvert fall hvis det varer til 5 års alderen, er med å danne en spatial referanseramme, som hjelper en blind siden i livet, og som gir en slik blind person et bedre grunnlag sammenliknet med en som er født blind.  M.h.t. en blindfødt, er det nok også slik at bare i få tilfelle har en kunnet gi et godt treningsprogram. Det er verdt å merke seg noen av de konkluderende bemerkningene til Warren et als., (1973), i en artikkel kalt Early v.s. late blindness: "The role of vision in spatial behavior". Det antydes at bare 2-3 års syn kan være til hjelp, men også at spatial persepsjon kan være svært plastisk, lett organiserbar, i disse første årene. De fortsetter med å si: "In short, it seems quite likely that the early years, perhaps up to five, provide the most fertile ground for establishing in the congenitally blind an auditory-proprioceptive organization that is maximally useful in structuring spatial relations". (Warren et als., 1973, side 168).

Argumentene, for ikke å snakke om data, til å støtte opp om denne påstanden, er ikke sterke, men hypotesen er så viktig at den burde prøves ut på en skikkelig måte. At riktig behandling og trening av et blindt barn er viktig, for bygge opp spatialevnen, synes det å være en viss støtte for, men at forholdene har blitt lagt slik til rette hittil for en slik optimalisering av barnets utvikling på dette feltet, det synes det ikke å være noen dokumenterte data på. Cratty (1971) er sannsynligvis den som har bidratt mest eksplisitt til et slikt program, ved å anvise temmelig konkret hvordan en skal gå fram på forskjellige alderstrinn.

Et av Crattys hovedpoeng kan sies å være at det blinde barnet må erfare at det er noe utenfor det sjøl, ved at det kommer bort i ting når det beveger armer og bein på et tidligst stadium, og siden hele kroppen når det begynner å bevege seg. En utvider gradvis rommet for barnet i takt med hva det kan nå, og bygger på den måten opp spatialevnen. Mens dette med oppbygging av spatialevnen hos blinde diskuteres, bør det nevnes at mange eksperimenter, f. eks. av Held (1963) tyder på at det sensoriske og motoriske må samkjøres, og at et blindt barn må læres ting som seende får gitt, som f.eks. at gjenstander alltid faller mot jorden. Samtidig kan en ha det siktepunktet at et blind barn bør gjennom de samme faser som et seende barn.
 
 

3.2 R O M B E G R E P E T O G G J E N V I N N I N G A V S Y N E T .

Blind er ikke et så klart begrep som det kan synes. De som blir klassifisert som helt blinde kan deles opp i følgene grupper:

1 Ser intet lys overhode.
2. Kan skimte om lys er av eller på.
3. Kan skimte hvilken retning lyset kommer fra
4. Kan skimte antydning til form
5. Kan skimte konturer eller former.

I den første gruppen er det ingen som har gjenvunnet synet. En forutsetning for at en skal gjenvinne synet, er at retina, synsnerven og det primære visuelle cortex er intakt i noen grad. Hvordan opplever så en som har gjenvunnet synet etter mange år verden, det han eller hun ser. Valvo, (1971), har studert fire kasus nokså inngående, og diskuterer også andre kasus og eksperimenter.

To av personene hadde vært blinde fra åtte måneders alderen. Den ene fikk litt syn 13 år gammel, (visus venstre øye 1/100), og visus 1/10 17 år gammel etter operasjon. Hans kopiering av tegninger var svært dårlig, kanskje som en 4 - 5 årings. Leste en bokstav av gangen. Kunne ikke skrive skikkelig etter fem måneder. Denne pasienten sa at han hadde en helt annen ide om rom før operasjonen. Han regnet f.eks. avstand i tid, og hadde de første måneder store vanskeligheter med å koordinere synsinntrykk med tiden.

Den andre, som hadde vært blind fra han vært var åtte måneder gammel fikk synet igjen etter 34 år. Han kunne lese avisoverskrifter etter noen dager og gjenkjenne tall. Han klarte seg godt i mobility og ADL tre måneder etter operasjonen. Visus ca. halvt år etter var ca 4/50.

En tredje ble blind 15 år gammel ved en kjemisk eksplosjon, og hadde vært blind i 22 år da han ble operert. De første uker etter operasjonen hadde han intet dybdesyn. Tolking av Rorschach plansjer var ofte likt seendes. På WAIS hadde han en IQ på 144 på verbaldelen og 96 på utføringsdelen. Fire måneder etter hadde han normal skrift og middels gode tegninger.

Det siste kasus studert av Valvo (1971), ble blind 10 år gammel ved en eksplosjonsulykke i forbindelse med krigen. Visus fem måneder etter operasjonen var 20/100.. Kunne se film fra 6. rekke i salen og TV. Sentralbordbetjent både før og etter operasjonen, og fungerte også etterpå delvis som blind.

I disse fire tilfellene fikk de blinde igjen synet på et øye. De måtte alle lære å se, og de hadde liten eller ingen evne til å bedømme avstand. Det som syntes å være tilstede var at de så enheter, flekker av farger etc., men visste ikke hva det var. Bokstaver lærte de seg raskt, men disse behøver en ikke å plassere i rom. De lærte seg etterhvert i noen grad å gjenkjenne ting. Ingen syntes ca. halvt år etter operasjonen å se en integrert visuell verden sjøl om de kunne dra god nytte av synet i f.eks. mobility, d.v.s., m.h.t. å ta seg fram på egen hånd.

Valvo, (1971), diskuterer også andre kasus og eksperimenter. Blant annet sier han at de blinde som blir operert og får binokulært syn har mye lettere for å lære å se i dybden.

Eksperimenter med sjimpanser tyder på at lysstimulering, uten mønster, ikke er nok for å utvikle normal god persepsjon. En kort, men riktig- eller normal stimulering, synes tilstrekkelig for at persepsjonen skal utvikles normalt. En halv time pr. dag over sju måneder, var nok for at sjimpansen utviklet normal persepsjon. Å få stimulering i kritiske perioder synes også uhyre viktig. I et eksperiment sydde en igjen øyelokkene på rhesus aper i forskjellig alder. Det ble viste at hvis øyet ikke fikk stimulering de fire første uker av apens liv, kom den seg ikke igjen. Hvis det samme skjedde etter tre måneder, kom øyet seg raskt, d.v.s. det fungerte normalt etter kort tid.

Fantz hevder at barn begynner å vise visuelle preferanser fra to måneders alderen. Med dette utgangspunktet er det rimelig å anta at en del visuell læring hadde funnet sted også hos seks som hadde vært blinde fra de var åtte måneder gamle og hadde fått synet igjen. To av de det her er snakk om var også i den beste gruppen blinde, d.v.s. de kunne under visse forhold se lys og skimte farge og konturer. Likevel synes det svært lite sannsynlig at de noen gang ville nå et nivå som en med samme visus, som ikke har vært blind, vil nå m.h.t. dybdesyn og perseptuelle ferdigheter.

3.2.1.1. R o m b e g r e p e t , d e t   v i s u e l l e  s y s t e m   o g   d e n   t a k t i l e   s a n s .
Rombegrepet og dets forhold til de to sansemodaliteter er et meget sentralt spørsmål som bør klargjøres. Et utgangspunkt, som kan diskuteres, men som dog synes rimelig, er at spatialevnen kan utvikles på grunnlag av både den taktile og den visuelle sans, sjøl om det er mye lettere å gjøre det via det visuelle system. M.h.t. de pasientene som Valvo beskrev, hadde en ikke noe mål på deres spatialevne, men ut i fra egne erfaringer synes det rimelig å tro at de som hadde blitt blinde i åtte måneders alderen hadde en dårlig spatialevne, mens de som hadde mistet synet 10 og 15 år gamle hadde en brukbar eller god spatialevne.

Dette understøttes blant annet av de tegninger som de kunne utføre. Med det forhold at spatialevnen er dårlig utvikles hos de blindfødte og tidlig blinde, i de aller fleste tilfelle, la oss likevel gå ut i fra at den finnes i noen grad. Hos pasienter, av typen blindfødte, som får synet igjen, er det to hoveddeler som må utvikles og samkjøres, nemlig det visuelle systemet og spatialevnen. Hos en blindfødte eller meget tidlig blind, som er vant med å bruke den taktile sans, og som får synet igjen, er et problem å organisere verden i visuelle kategorier, et annet å koble disse kategorier til den taktile referanseramme som er bygd opp gjennom den taktile sans, og på den måten å få satt den visuelle informasjonen inn i et system slik at den visuelle informasjonen kan brukes. Et aspekt av dette er å få koblet det visuelle system til det motoriske. Tidligere har det antagelig vært hovedsakelig knyttet til de proprioseptive sanser og i noen grad til hørselen. Hørselen igjen, er nok knyttet til den taktile sans hos de blindfødte. Hørselen eksisterer ikke som uavhengig romsans, sjøl om den nok kan hjelpe oss til å finne ut av våre omgivelser ut i fra visse predisposisjoner som er innebygd i den. Å bestemme retningen hvorfra en lyd kommer f.eks. kan essensielt sies å være en medfødt egenskap ved det auditive system, men denne evnen har liten eller ingen verdi dersom en ikke vet hvordan verden rundt oss er strukturert. Et liknende resonnement kan gjøres for det visuelle system og dets tilknytting eller mangel på tilknytting til spatialevnen.

Det er til relativ liten hjelp om en ser ting som enheter, hvis en ikke vet hva disse enhetene er, og ikke kan plassere dem i forhold til hverandre. Det er rimelig å anta at til yngre en organisme er til lettere er det å koble disse to systemene sammen. Et argument for at det visuelle system skulle kunne tilkobles det spatiale bygd på den taktile sans, er at begge beskjeftiger seg med den samme verden.

Verden er essensielt den samme om vi utforsker den med den taktile eller visuelle sans. Men hvor likt eller forskjellig vil den oppleves? En kan jo tenke seg en situasjon hvor alle mennesker var blinde. Hva slags språk ville vi bygd opp da? Det er grunn til å tro at det ville være forskjellig på vesentlige punkter, spesielt det som har med større avstander og større gjenstander å gjøre. Den seende har et språk som er tilpasset den seende, og det faktum at mennesker i forskjellige språkgrupper stort sett bruker de samme kategorier, tyder på at øyet oppfatter tingene på samme måte med mindre variasjoner.

En blind må tilpasse seg de seendes språk, og gjør det tilsynelatende uten vesentlige vanskeligheter. Men går en blindfødtes begreper eller ordforståelse nøyere etter i sømmene, vil en nok oppdage verbalisme på enkelte områder. En slik metode kunne brukes til å finne ut hvor blinde hadde vanskeligst for å forme adekvate begreper, og så sette inn passende trening eller en kunne planlegge forebyggende arbeid.

Skal en summere opp dette avsnittet, kan en si at hos blindfødte og de som har mistet synet meget tidlig vil hverken det visuelle systemet eller spatialevnen bli så godt utviklet som normalt, men hos de som har sett noen år er spatialevnen fullt utviklet og synsfunksjonen nesten like godt utviklet som hos en med samme visus. Sammenkoblingen av det visuelle med rom volder vansker også i sistnevnte gruppe.

For at en skal kunne ha nytte av synet etter en operasjon synes både intelligens, vilje og motivasjon å være avgjørende faktorer.
 
 

3.3   N Å R   B L I N D , A N T A L L   Å R   B L I N D   O G   R O M B E G R E P E T .

Alt en sier og skriver hviler på visse premisser, og et premiss i dette avsnittet er at "The Ohwaki-Koh Taktile Intelligence Test For The Blind" er et sentralt mål på spatialevnen. Dette premiss er ikke grepet ut av løse lufta, men bygger på mange samtaler med mobilityinstruktører, lærere og andre som har med blinde å gjøre, samt forskjellige typer litteratur. Disse samtaler har gått ut på å sammenlikne mobilityferdigheter og ADL. ferdigheter med skåre på Ohwaki-Koh.. Det har vist seg at høy skåre på Ohwaki-Koh har hatt klar sammenheng med dyktighet i de to ferdigheter, og da spesielt mobility. På denne bakgrunnen er det naturlig at en er interessert i å måle spatialevnen, da denne kan sies å v ære et slags grunnlag for praktisk intelligens. Om en tøyer seg litt, kan en endog si at Ohwaki-Koh er et mål på praktisk intelligens.

Kort sagt går testen ut på at en skal lage et mønster av klosser som er likt ett som finnes på ei papplate. Det er 19 plater i alt, mønsterene øker i vanskelighetsgrad, og en begynner med å bruke 4 klosser i et 2 x 2 display, og øker via 9 = (3 x 3) til 16 = (4 x 4).

På to etterfølgende sider vil noen data fra en grovanalyse bli presentert. Det er mesteparten elever som har gått eller har vært innom Huseby off. skole i tidsrommet 1972 - 1974. I et annet dokument vil mer fullstendige data bli presentert.

M.h.t. hjerneskader, har følgende klassifisering blitt gjort.

1. Helt sikkert hjerneskade.
2. Sannsynligvis hjerneskade.
3. Usikkert.
4. Antagelig ikke.
5. Helt sikkert ikke.

Det bør understrekes at det ikke sies noe om graden av hjerneskade. Dysleksi alene har ikke blitt regnet som hjerneskade. Prinsipielt har en prøvd å basere seg på både medisinske, pedagogiske og psykologiske data. Noen elever har det vært fyldige data på, andre sparsomme. Elever med sterkt nedsatt funksjonsnivå, om det nå skyldes diffuse hjerneskader eller faktorer som har sammenheng med stoffskifte, har blitt klassifisert som hjerneskadde.

Å klassifisere en person som hjerneskadd eller ikke vil ofte være til liten eller ingen hjelp for en pedagog f.eks.. Det kan derimot være en unnskyldning for ikke å gjøre noe, men i denne sammenhengen ansees det som viktig å gjøre en slik vurdering. En kan få holdepunkter for om den svake spatialevnen skyldes manglende tilrettelegging av miljøet, som en kan gjøre noe med, eller om en organisk skade setter grenser for hvor langt en kan komme, og eventuelt hva som er den beste pedagogiske linje å slå inn på.

Kategori 1 og 2 og 4 og 5 har blitt slått sammen for å få tall av noe størrelsesorden. Aldersgrupperingen har blitt gjort både ut i fra logikk og empiri. Blindhet blir f.eks. ofte ikke registrert før det har gått noen måneder, og barnet beveger seg ikke vesentlig før et år. I alle tilfelle har en for få kasus til å foreta en finfordeling mellom 0 og 1 år, og opplysningene denne perioden er ofte ufullstendige. Fem år blir ofte regnet som en kritisk grense, men sjøl om en tar hele aldersspennet fra 1 - 6. år, er det for få i denne gruppen til å kunne dra noen vidtgående slutninger.

For resultater refereres det til heftet Romforestillingsevne og kognitive strukturer hos blindfødte og tidlig blinde eller  Cognition and Blindness
på min hjemmeside.
 

3.3.3 D i s k u s j o n
Den mest interesserte gruppen er de som har blitt født blinde eller blitt det i meget tidlig alder, d.v.s. før et år. Det som slår en er den store forskjellen mellom prestasjonen på WAIS og Ohwaki-Koh. Den ligger på rundt to standardavvik i WAIS' favør, d.v.s. at elevene har normal skoleintelligens, men ligger langt under når det gjelder en forståelse og forestilling om den omliggende fysiske verden. Dette blir understøttet av at de ligger lavest på subtest to av WAIS. Denne heter resonnering og har spørsmål rettet mot problemer som måtte oppstå i ens fysiske omgivelser. En som er født blind vil utvilsomt ha store vanskeligheter med å forestille seg disse situasjoner, og følgelig gi adekvate svar på de spørsmål som stilles.

Forholdet mellom de med og uten hjerneskade kan sies å være en parallellforskyvning, men mht. praktiske intelligens, synes den å ha blitt enda hardere rammet hos de med hjerneskade, eller for å si det på en annen måte, den har vært den vanskeligste evnen å utvikle. En kan spekulere på grunnene til dette. En ting er at en kan betrakte spatialevnen som en abstrakt evne, som er avhengig av god forbindelse mellom forskjellige deler av hjernen. Hos en med hjerneskade er det rimelig å anta at denne evnen er svakhet. De som har hjerneskade har således vanskeligere for å danne et helhetsbilde av sine fysiske omgivelser.

En annen ting er at et velutviklet språk kompensere for mye, om ikke alt. Med et sett av ord kan en forklare et annet ord. Språket er et system som har ord som står i forskjellige avhengighetsforhold til hverandre. Men de kan ikke være totalt uavhengig av persepsjon og tanke. Vårt perseptuelle system gjør langt på vei klassifiseringsjobben for oss, slik at vi f.eks. i land med forskjellig språk- og kulturbakgrunn stort sett klassifiserer samme type vekster som tre. Språk og tanke er nær sammenknyttet hos mennesket, noe som det er skrevet svært mye om, men i denne forbindelse kan det være nok å nevne at en kan betrakte et ord som en generalisering som inneholder abstraherte perseptuelle og/eller kognitive elementer. Og disse delene, perseptene, kognitive elementene og orda er alle vevd sammen i en vev, men trådene i denne veven er stort sett ukjent. Det en kan anta, for å danne en slags forestilling, er at den intelligente, ikke hjerneskadde person, har en vev som er mer effektivt organisert slik at en struktur lettere kan vekkes til live via en annen struktur hos henne/han enn hos en med hjerneskade.

Det er dog grunn til å tro, og data understøtter dette, at en må ha noen perseptuelle holdepunkter for å utvikle en adekvat forståelse av visse begreper. Det gjelder da spesielt begreper som er knyttet til rombegrepet. Hvordan rombegrepet bygges opp vil bli diskutert under Hvordan bygges rombegrepet opp"? under punkt 3.4

Den evnen som er best utviklet hos de blindfødte, er auditiv korttidshukommelse, her subtest fem, Tallhukommelse, eller for å være spesifikk, ekoisk hukommelse eller A.I.S. (auditory information storage) iflg. Neissers (1967) språkbruk. Denne type hukommelse kan en praktisk sett regnes for å være av ca. tre sekunders varighet. Denne evnen ser også ut til å være best utviklet, av de ting som WAIS måler, hos alle grupper synshemmede unntagen de som blir blinde eller svaksynte i voksen alder, de som ofte blir kalt nyblinde. Forskjellen mellom Ohwaki-Koh. og WAIS er ikke så markert i noen andre grupper som hos de blindfødte unntagen når det gjelder personer med visse typer hjerneskader, og de spesielt i occipital-parital regionen.

Gruppen svaksynte etter 16 år har noe lavere skåre på Ohwaki-Koh enn på WAIS. Det skyldes antagelig at de er lite vant med å bruke den taktile sans sammenlignet med de som har vært blinde eller svaksynte over lengre tid. Mange i denne gruppen vil tilhøre kategorien nyblinde.

Synet, det å kunne se, har vist seg å være meget viktig for å utvikle spatialevnen sjøl om synet bare har fungert noen år. Når en har blitt blind synes mye mer vesentlig for utvikling av spatialevnen enn antall år en har vært blind. En annen grunn til stor forskjell mellom WAIS og Ohwaki-Koh kan være hjerneskade.

En sansemodalitet som brukes mye utvikler seg mer enn den ellers ville. Dette gjelder spesielt den auditive sansen hos blinde. Det kan langt på vei forklare hvorfor de skårer bedre på Tallhukommelse og liknende tester som måler ekoisk minne.
 
 

3.4.. H V O R D A N B Y G G E S R O M B E G R E P E T O P P

3.4.2 K r y s sk u l t u r e l e   s t u d i e r .
Et godt eksempel på hvordan kulturelle og økologiske (fysiske omgivelser) karakteristika ved et samfunn virker inn på perseptuelle ferdigheter, er en studie av Berry, (1966) av temne-stammen i Vest-Afrika og en gruppe eskimoer. Eller sagt på en enklere måte, hvordan miljøfaktorer virker inn på evnen til å løse spatiale og perseptuelle problemer. Skotter fungerte som en kontrollgruppe . Kohs blokkprøver var en av prøvene på spatialevnen, en test av samme type som Ohwaki-Koh. Mens en bruker synet for å løse oppgaver i Kohs blokkprøve bruker en den taktile sans for å løse oppgaver i Ohwaki-Koh . Det antas å spille mindre rolle. Ut i fra egen erfaring og resultater rapportert i Cognition and Blindness og enda mer detaljert i Romforestillingsevne og kognitive strukturer hos blindfødte og tidlig blinde  synes testene å måle hovedsakelig det samme uavhengig av om den taktile eller visuelle modalitet brukes.
Temnene er ca. 500.000 i antall, bor på et 22.500 km2 stort område, bor i landsbyer stort sett, dyrker for det meste ris, men også jordnøtter og pepper og jakter ikke. Barn blir mildt behandlet til 2 til 2.5 års alderen. Fra da av er oppdragelsen streng.

De kanadiske eskimoer er bare 12.000 i antall og bor langs en 4.800 kilometer lang arktisk kyst. De bor for det meste i små leire for å jakte. Barna blir behandlet svært kjærlig og har stor frihet. Straff av barna forekommer svært sjelden. Guttene lærer jaktferdigheter ved å være sammen med faren fra 9 - 10 års alderen. Pikene lærer de ferdigheter som trenges i huset samt forskjellige ting av sin mor.

Temnenes land er rikt på vegetasjon, eskimoenes er barskt og øde. Eskimone mottar en mye mer ensformig visuell stimulering enn temnene. Eskimoene er jegere som streifer vidt omkring, mens temnene bor nær sine landsbyer. M.h.t. krav fra omgivelsene må eskimoene lære seg til å skjelne dyr fra omgivelsene, noe som krever at de utvikler sans for små detaljerer i sine omgivelser. Likeledes må de kunne navigere for å finne tilbake til leiren. Kort sagt, omgivelsene stiller større krav til eskimoene enn temnene. Språket reflekterer ofte hvor viktig et område er i en kultur. Det viste seg at eskimoene hadde flere og bedre begreper av geometrisk-spatial art enn temnene. M.h.t. brukskunst, dekorasjon og skulpturering viste også eskimoene seg å være temnene overlegne.

Det er sammenhengen mellom barneoppdragelse og perseptuell og kognitiv utvikling. Streng oppdragelse fører til konformitet og manglende perseptuell utvikling og kognitiv utvikling av spatialevnen. Witkin et als (1962) har fremmet denne hypotesen og delvis underbygd den.

Det framkommer også en forskjell mellom gutter og jenter i Norge. F.eks. viste det seg å være et halvt standardavviks forskjell mellom gutter og jenter som var søkere til Fredrikstad yrkesskole i 1964 1965 på en spatialprøve som ble brukt av Arbeidspsykologisk kontor i Fredrikstad. Dette passer også sammen med at jenter i større grad har blitt oppdratt til å bli konforme i vårt samfunn enn gutter. Forskjeller i oppdragelse er antagelig mindre i dag enn  for 34 år siden.  Dette dreide seg hovedsakelig om ungdom i 15 års alderen. Forskjellen mellom gutter og jenter kan også forklares ut i fra biologiske forskjeller eller forutsetninger. Hovedpoenget her er at det er et forhold mellom barneoppdragelse og perseptuelle og spatiale evner.

Ut i fra dette ville en også forvente at eskimoene ville gjøre det bedre enn temnene på forskjellige spatialprøver, hvorav Kohs blokkprøve er en. Det viste seg å være en kolossal forskjell mellom temnene og eskimoene. Sistnevnte hadde 5 - 6 ganger så høy skåre på Kohs blokkprøve, og de andre testene gikk klart i samme retning. Hvis en delte hver av gruppene opp i to, en som hadde hatt mer kontakt med vestlig kultur og en som hadde levd nesten uten kontakt med vestens kultur, fant en at den gruppen som hadde vært mest i kontakt med den vestlige sivilisasjonen, f.eks. bodd i byer med firkantete hus, ikke runde hytter, gjorde det noe bedre på spatialprøvene. En forklaring på dette er "the carpentered environment" hypotesen, d.v.s. at det faktum at en ser firkantete bygninger, rette vinkler etc., er med å utvikle spatialevnen. Fagfolk på området er sjøl klar over at hypotesen er dårlig, men har ikke funnet noen god å sette i stedet. Det syntes å være en viss støtte for at det motoriske aspektet også må inn i bildet, at en må manipulere gjenstander og lage dem, ikke bare se dem, for at spatialevnen skal utvikles. Det perseptuelle og motoriske må samkjøres. Held et als.(1963) eksperiment er illustrerende på dette punktet. Eskimoene hadde en skåre som var nær skottenes. Dette kan synes oppsiktsvekkende ut i fra at skottene har bedre muligheter for formell utdannelse, d.v.s. gå på skole, og også har et rikere språkmiljø, også på det geometrisk-spatiale området. En kan videre argumentere for at de var mer vant med situasjoner som liknet testsituasjonen. En del av forklaringen må ligge i at eskimoene var mer aktive i relasjon til de persepter og begreper det her dreier seg om. Sagt på en annen måte, det motoriske aspektet var mer inne i bildet hva eskimoene angår.

En hovedkonklusjon en kan dra av denne og liknende studier er at streng barneoppdragelse innebærer blant annet at barnet får lov til å gjøre mindre, d.v.s. har mindre interaksjon med omgivelsene, og mindre anledning til å samkjøre det perseptuelle og motoriske, som har betydning for utvikling av spatialevnen. Andre resultater av den strenge barneoppdragelsen er konformitet, og avhengighet som bl.a. gjør at slike personer i mindre grad oppsøker nye situasjoner og derved muligheter til å lære mer.

Jeg samlet data i Ghana i 1997 og 1998 om barneoppdragelse, testresultater på Ravens Progressive Matrices samt tallhukommelse forlengs og baklengs. Disse data har delvis blitt analysert. Barneoppdragelsen i Ghana kan sies å være mer kontrollerende både fysisk og psykologisk sammenliknet med Norge, og resultater på Ravens Progressive Matrices ligger til dels langt under det norske gjennomsnittet. For mer informasjon se Nature, Culture, Childrearing and Cognition på min hjemmeside.

Hva en slik undersøkelse som Berrys ikke avdekker, er hvilke mekanismer som fører til slike store forskjeller som den mellom eskimoene og temnene. Denne og liknende studier gir bare vage antydninger om veier en kan slå inn på. Men den gir en meget klar indikasjon om at spatialevnen er meget følsom overfor miljøfaktorer, og i prinsippet kan vi gjøre noe med miljøfaktorer. Forskjellen mellom temne-stammen og eskimoene er forbausende stor. Kan de skyldes hjerneskader på grunn av under- og feilernæring. Lite tyder på det da det indirekte synes å framgå at distriktet til temnene var rikt på mat. Sjøl om det nok kan være feilkilder i undersøkelsen, synes det ikke mulig å bortforklare hovedtendensen, nemlig den store forskjellen i spatialevnen. Når to etniske grupper, som begge ser, og øynene er meget effektive romorganisatorer, kan oppvise slike forskjeller, er det ikke vanskelig å forestille seg hvilken rolle hva vi med et bredt begrep foreløpig kaller miljøfaktorer, kan ha å si for utvikling av romforstillingsevnen hos blinde. Det aktuelle spørsmål blir, hva eller hvilke miljøfaktorer det dreier seg om? Hva kan en konkret gjøre? Neste avsnitt vil ta opp dette spørsmålet.
 

3.4.3.  H v o r d a n   s k a l   e n   b y g g e   o p p   r o mb e g r e p e t   h o s   b l i n d f ø d t e?
Tre nøkkelområder her er: 1: Utvikle kroppsfølelsen. 2: Gjøre barnet kjent med omverden på en systematisk måte. 3: Prøve å få det blinde barnet stimulert optimalt og riktig i de kritiske perioder slik at det gjennomgår en utvikling som er så nær det et seende barn har som mulig. En kan si at et grunnlag for å få et adekvat begrep om omverdenen er at en kjenner sin egen kropp, fordi den tjener som et referansepunkt. en slags origo om en vil. Dette innebærer blant annet at en vet hvor de forskjellige lemmer befinner seg, deres relasjon til hverandre og kroppens orientering i de tre plan (horisontale, vertikale og sagitale). For å utvikle kroppsfølelsen er det viktig at kroppen til barnet får hudkontakt med mor eller et annet menneske, at de forskjellige kroppsdeler berøres og barnet også sjøl bruker sine lemmer til kontakt med omverdenen. Det første praktiske steget kan sies å være at moren aksepterer sitt blinde barn. De fleste mødre vil amme, eller i hvert fall prøve, og dette medfører kroppskontakt med barnet, så i slike tilfelle skapes kroppskontakt automatisk. Enn videre kan en stryke barnet over de forskjellige kroppsdeler med moe bløtt, som f.eks. et mykt håndkle, eller en hånd, samtidig si navnet på kroppsdelen. Sjøl om barnet ikke forstår ordene i for eksempel de to første leveår, vil det få stimulering som på en eller annen måte er med på å utvikle nervesystemet, som legger et bedre grunnlag for senere læring. Ved å bruke ord samtidig med en stimulering, opplevelse, er en også med på å motvirke verbalisme. Verbalisme refererer til at en bruker et ord, men har en ufullstendig forståelse av hva det står for, fordi hun/han ikke har hatt de erfaringer, opplevelser eller sanseinntrykk som kan gi et fyldig innhold til ordet. En kan f.eks. tenke seg hvor vanskelig det er for en blindfødt å danne et adekvat begrep om hva et stort tre er eller hva en dal er. En kan kanskje dra en parallell med det begrepet vanlig dødlige har av verdensrommet. Vår visuelle forestillingsevne kan på ingen måte gi oss et fullstendig bilde av de avstandene det her dreier seg om. Det første steget mot å utvikle en romforestillingsevne er altså å gjøre barnet kjent med sin kropp slik at andre ting kan relateres til den. Det neste er å gjøre det blinde barnet oppmerksom på at det eksisterer noe utenfor det sjøl. Ved siden av at det er et ledd i oppbygningen av romforestillingsevnen, er det også med til å motvirke en autistisk utvikling hos barnet. Et barn begynner etterhvert å vifte med armer og bein, og i 3 - 4. måneders alderen kan en si at lemmene beveger seg i et kjegleformet rom med toppen hvor armer eller bein er festet. En bør ds sørge for at barnet kommer borti noe når disse bevegelsene utføres. Det kan kalles første steget henimot et utvidet verdensbilde. Når barnet begynner å krabbe, kan en lage en tunnel som det må krabbe igjennom. Barnet bør både kjenne vegger på sidene og taket over seg. På denne måten får det opplevelse av både den vertikale og horisontale dimensjonen samt en ide om at noe har en begynnelse og en slutt. En kan, når en mener at barnet er modent for det, lære det hva som er horisontalt og hva som er vertikalt. Et blindt barn må f.eks. lære at en ting faller vertikalt nedover og at vann ordner seg i et horisontalt plan. Det blinde barnet bør læres noen av de former som stadig går igjen i et moderne samfunn, slik som firkant, firkantet kloss, firkantet rom, rett vinkel, trekant og sirkel for å nevne de viktigste. Ut fra små modeller bør barna også læres til å generalisere til større enheter som f.eks. at en firkant kan representere et kvartal i en by. Det må nok ofte mye trening til for å få fram denne forståelsen. En fortauskant eller hjørnet av en bygning kan f.eks. være rundet, og det kan være vanskelig å få blinde barnet til å forstå at den rundingen er så liten i forhold til helhet at den ikke kommer fram på kartet, eller modellen. Noe barnet generelt bør oppmuntres til er å være så aktivt som mulig. Mye tilfeldig læring vil skje på den måten, og de mest intelligente og aktive barna vil kanskje bygge opp et brukbart rombegrep på denne måten. Men disse vil høre de meget sjeldne unntak. Det viktigste, som kan formuleres generelt, er at få har hatt sans for å utvikle denne evnen på en systematisk måte. Noen barn, antagelig de fleste, har hatt overbeskyttende foreldrene, slik at de ikke har hatt anledning til å høste tilstrekkelig erfaring. De som har fått boltre seg fritt kan ha et grunnlag når de begynte på folkeskolen, men skolen har bare tenkt på skolefag og i noen grad den sosiale utviklingen i en snevrere betydning av ordet, og vært mer opptatt av sitt juridiske ansvar for at intet skulle hende barnet enn dets utvikling. Skolesituasjon medfører automatisk mindre fysisk aktivitet i de fleste tilfelle, så et grunnlag som en kunne bygge videre, svekkes etterhvert. Dette er mitt personlige inntrykk i en del tilfelle jeg har fått kjennskap til. Krabbing er en prosess de fleste seende barn går gjennom. Dette utvikler visse muskler som igjen spiller en viss rolle når en begynner å gå. Et blindt barn vil ikke begynne å krabbe hvis det ikke på en eller annen kunstig måte blir satt igang. Et seende barn ser noe og ønsker å bevege seg mot det. Det er ofte nok til å starte krabbebevegelser. For et blindt barn eksisterer ikke noe utenfor det sjøl på en naturlig måte. Det må læres at der kan være ting av interesse. F.eks. kan en lære det til å forbinde noe, det være seg en teddybjørn eller sjokolade, med en lyd. Hvis det beveger seg mot lydkilden vil det oppleve noe behagelig. Det er desverre slik at blant de blindfødte er det mange med hjerneskader, og det er å frykte at denne tendens vil tilta på grunn av medisinske fremskritt. En vil prøve å holde liv i barn som er født altfor tidlig, og da er det vanskelig å forebygge skader. Det ville være av verdi på et så tidlig tidspunkt som mulig å få fastslått graden og arten av en hjerneskade og systematisk vurdere i hvilken grad det setter grenser for opplæring av barnet. En bør sette som siktepunkt at et individ skal bli sjølstendig. Det ligger et verdistandpunkt i det, men er vel et standpunkt som de fleste vil være enige i. Med sjølstendig menes at et individ tjener til livets opphold og klarer de praktiske - og sosiale forpliktelser som vanligvis påhviler et menneske. Det gir normalt en følelse av likverdighet og at en hører til i et større fellesskap. En kan si at det gir et grunnlag for en sunn personlighetsutvikling. For å gjøre et individ mest mulig sjølstendig. bør en analysere hva som kreves av ferdigheter for at dette målet kan nåes. Og det er ikke likegyldig når den praktiske opplæringen settes inn. Det må skje når barnet er modent for det, og det må følges opp.
 
 

3.5 ROMFORESTILLINGSEVNEN  OG  METODER  FOR  STUDERE  ATFERD  I  ROM

3.51 N o e n   f l e r e   a s p e k t e r   v e d   r o m f o r e s t i l l i n g s e v n e n
Atferd i rom synes å være et nokså meningsfullt begrep, men det kan være så mangt. Problemet er hvilke aspekter av det en skal måle og hvor representativt det for romforestillingsevnen, som igjen har betydning for hvordan spesielt en blind person vil fungere i forskjellige situasjoner. Eller er kanskje ikke romforestillingsevnen så entydig begrep når det kommer til stykket? Enn videre, har en blindfødt et forskjellig rombegrep fra en som har hatt synet noen tid? De fleste bevegelser blir ledet av synet. Vil de motoriske mønstre som øves inn hos et seende barn være forskjellig fra det til et blindfødt barn? Sjøl om det ikke finnes klare svar til disse spørsmål synes det riktig å betrakte spatialevnen som uavhengig av et perseptuelt system.

Juurma (1973), som det også har blitt referert til tidligere, har drevet mye med forskning omkring spatialevnen hos blinde, gir uttrykk for det synet flere steder i sin artikkel. Han sier blant annet at vi lærer de samme lover om rommet, men prosessen som fører til utvikling av denne evnen er forskjellig hos blinde og seende. Et blindt barn som har hatt synet noen tid viser seg i praksis også å ha bedre spatialevne en et blindfødt barn. Kort sagt, spatialevnen er uavhengig av en spesiell sans, men synssansen er mest effektiv m.h.t. å utvikle den. Hvorfor? La oss se på en del data og synspunkter som belyser dette. I stedet for å anta at hjernen konstruerer et persept ut av en kaldioskopisk mengde data, kan en anta at hjernen innstiller seg på å motta et visst sett av data (Juurma 1973, side 89). Et eksempel er flaggermusen. Den delen av hjernen som sender impulser for forming av de ultrasoniske signaler sender samtidig en liknende impuls til den delen av hjernen som skal motta signalet. (Ladik & Greguss, 1969, side 343.). En kan si at en finstiller hjernen til en viss type input.  Juurma, 1973 (side 100. - 101.) siterer Gomulicki's syn, at synssansen har en integrerende funksjon. Det passer med det synet at øyet er en simultansans med stor kapasitet. Juurma, (1973, side 104.), fremlegger Revez' syn at form hersker innen optikken, struktur innen den haptiske sans. Juurma fremholder at m.h.t. å ta inn informasjon gjennom øyet og ved berøring er det en gradsforskjell, ikke en kvalitetsforskjell. Han peker f.eks. på at når vi ser på en stor bygning tar vi den inn bit for bit og får et helhetsbilde. Han peker også ganske riktig på at ved enkelte typer hjerneskader, hvor spatialevnen rammes, fragmenteres den visuelle verden. En annen forutsetning berører han ikke, nemlig det ikoniske minne, som er av max et sekunds varighet.  Finnes det noe tilsvarende minne for den haptiske sans? Undertegnede har ikke kommet over noen eksperimenter som spesifikt går på dette, men dog på beslektede områder (Posner, 1967).  Juurma (1973, side 114.), gir uttrykk for det syn at blinde er begrenset vis à vis en seende på sensorisk grunnlag, men lærer de samme lover som har med rom å gjøre, og er i stand til å skape et subjektivt bilde som er adekvat for forståelse av omverdenen. Når en snakker om forskjell i romoppfatning hos blinde og seende, refererer det til måten informasjonen taes inn på og bearbeides, ikke det endelige resultatet. Juurma, (1973, side 121.), kommer med en bemerkning som går på at strategier som bygger på den taktile sans utvikler seg bemerkelsesverdig sakte i de tidligere år. Et barn som ser de første år av sitt liv vil da antagelig lære framgangsmåter som gjør det mer effektivt m.h.t. å utforske omverdenen, og dette kan være en del av forklaringen på at barn som har hatt synet noen år har en bedre spatialevnen. Skulle en summere opp Juurma's syn, kunne en si at prinsipielt kan en blind utvikle de samme begreper om rom på grunnlag av den taktile sans, men at begrensningene ligger i den taktile sans begrensede kapasitet både m.h.t. rekkevidde og det området den kan dekke pr. tidsenhet. Argumenter til støtte for Juurma's syn kan være at vi har visse schemata i oss, at nervesystemet vårt er bygd slik at vi lett former visse strukturer i det som tilsvarer visse ting i våre omgivelser, som trær f.eks.. Videre kan en si at vi lever alle under påvirkning av visse krefter, som trygdekraften f.eks., som også er med å strukturere vårt sanse- og nervesystem. Å snakke om romforestillingsevnen generelt uten å ta hensyn til individuelle forskjeller er nok å forenkle problemet for mye. Det vil antakelig være slik at bare de mer intelligente blindfødte vil være i stand til å utvikle en adekvat romforestillingsevne. I min undersøkelse av seks eldre blindfødte fant jeg tre som hadde en normal spatialevne. Se Fjeldsenden (1976) eller min hjemmeside på Internet med overskriften Cognition and Blindness for detaljer.
 

3.5.2.   M e t o d e r

En kan dele studiet av rommelig atferd i tre klasser

1: Det som går på motoriske, på det nære rom som å finne fram i en labyrint med fingrene og å bevege seg.
2: Det som går på lokalisering og orientering til auditive cues (faktorer).
3:: Det som går på forholdet mellom det motoriske og auditive og den organisasjonsform som hviler på dette.
    Sistnevnte kategori har færrest studier.
3.5.2 . Mo t o r i s k  r o m l i g    a t f e r d .

3.5.2.1.1. N æ r t   r o m
Et formboard skulle fylles ut. Et puslespill i en ramme kan en si. Rekkefølgen m.h.t. hvor godt og raskt oppgaven ble lært var; De som ble blinde etter tre år, de som ble blinde før tre år og de blindfødte. Et annet eksperiment hadde en utskåret blokk som skulle tegnes, beskrives verbalt og det skulle velges en match fra fire alternativer. På de to første oppgaver var de blindfødte dårligst, mens så godt som alle klarte matchoppgaven. I en annen oppgave med samme eksperimentator skulle deltagerne ut i fra to halvdeler finne hvilke av fire former de to halvdelene utgjorde. Igjen gjorde de blindfødte det dårligst. En annen metode labyrint, enten hevet eller et spor. Mange studier av denne art er blitt gjort, og resultatene går klart i retning av at visual erfaring avgjort er en fordel, og at antall år blind korrelerer negativt med dyktighet i denne type oppgaven. Målene kan være antall forsøk inntil en når et kriterium, antall feil og tiden en bruker på å komme gjennom en oppgave.

3.5.2.1.2 F j e r n t r o m
En metode går ut på å lede forsøkspersonen langs de to korte sidene i et rettvinklet triangel, og be fp.en vende tilbake til utgangspunktet. En annen versjon er å lede fp.en langs hypotenusen og returnere langs de to korte sidene i det rettvinklede triangelet. Målet var avvik fra utgangspunktet. De seende, som en må anta var blindfolded, var best, men det var ingen forskjell mellom den blindfødte gruppen og de som var blitt blinde. Hvor rett en kan gå er en annen metode. En starter en person ut i en bestemt retning og ser hvor stort avviket er i grader eller cm. fra målet. En blindfødt har tendens til å gå rettere enn en som har blitt blind. Likeledes går en som har vært blind lenge (20, år i et eksperiment), "dobbelt så rett" som en som har vært blind noe kortere tid (6. - 10. år). M.h.t. å gå en buet linje var de blindfødte dårligere enn de som hadde visuell erfaring. Det forbausende ved første blikk er at de blindfødte klarer de oppgavene som går på det fjerne rom best, mens det er omvendt på oppgaver som beskjeftiger seg med det nære rom. Forklaringen ligger antagelig i de oppgavene som hadde med bevegelse av kroppen å gjøre var svært enkle slik at romforestillingsevne ikke var nødvendig.

En god test for å avklare dette spørsmålet ville være å få en gruppe blindfødte og en med varierende lengde av visuell erfaring til å følge et trykt kart, d.v.s. omsette en rute på kartet til å gå ruta sjøl. Samtidig kunne en måle romforestillingsevnen med f.eks. Ohwaki-Kohs Block Intelligence Test for the Blind. Undertegnede er overbevist om at en ville finne en høy korrelasjon mellom dyktighet i å ta seg fram langs ruta og skåren på Ohwaki-Koh. Likeledes ville de blindfødte være vesentlig dårligere på en slik oppgave. En kunne bruke mål som tid på å komme rundt, antall ganger en gikk feil og måtte enten spørre eller korrigeres og antall forsøk før en fant fram uten feil eller den tiden en trengte for å lære ruta feilfritt eller til et visst kriterium. Intelligens er også nokså klart positivt korrelert med den type oppgaver som nettopp har blitt diskutert. En undersøkelse av en gruppe blinde og seende m.h.t. begreper: En gruppe begreper gikk på relasjoner, en annen på det spatiale. Det var ingen forskjell i den første gruppen begreper, men de blinde var klart dårligere m.h.t. begreper som gikk på rom. Visuell forestillingsevne er mye lavere til tidligere en har blitt blind. Svaksynte og seende synes å ligge likt m.h.t. visuell forestillingsevne. Metoden var å gi fp.ene en del stikkord eller setninger, og så be dem rapportere om deres første forestilling var visuell, auditiv, muskulær, berøring, temperatur, lukt og smak. Auditive forestillinger var mest dominant i den "blindeste" gruppa, men de hadde også en del visuelle forestillinger. Dette tyder jo på at alle i denne gruppa har i det minste hatt noe syn en gang. Når blindheten satte inn viste seg å være en viktig variabel.

3.5.2.2 Det auditive rom
I et forsøk studerte en "facial vision". En blind vil ofte rapportere at kjenner med ansiktet at noe er foran hun/han. I et eksperiment ble fp.ene bedt om å si i fra når de merket veggen, og når de var på en armlengdes avstand fra den. De blinde gjorde det mye bedre enn en gruppe seende blindfoldede fp.er, men sistnevnte gruppe kom seg raskt med trening. Dette forsøket gjorde det klart at auditive cues (faktorer) er klart den viktigste informasjonskilde hos en blind for å oppdage at det er noe foran en. Andre eksperimenter har gått ut på ekkolokalisasjon, d.v.s. hvor en lyd kommer fra og "ecodetection", d.v.s. oppdage en gjenstand på grunnlag av lyd som blir kastet tilbake. Angående siste punkt fant en at det var mulig å oppdage gjenstander som svarte til så lite som 4 5 grader av synsfeltet. Tilsvarende for synet er jo ca. et minutt. Blindfødte eller de som hadde blitt blinde svært tidlig var bedre både m.h.t. lokalisering og å oppdage gjenstander.

3.5.2.3 B e t y d n i n g   a v   r e f e r a n s e r a m m e
Metodene var så dårlige og resultatene så uklare at bare et forsøk med en spesiell metode vil bli nevnt. Barn 4 - 6 år gamle ble utsatt for følgende. De lukket øynene, og la hendene foran seg på et bord med fingrene spredt ut. Eksperimentator berørte de på en finger. Tre ting kunne hende innen tre sekunder: 1:Ingenting 2. Handa ble vendt 3.Handa ble vendt og vendt tilbake igjen
Så ble elevene spurt hvilken finger hadde blitt berørt. En gruppe av blindfødte barn gikk gjennom samme prosedyren. Gruppen av seende barn gjorde flest feil i situasjon 2, med hendene vendt. De blindfødte gjorde flest i situasjon 3., med dobbel vending av hendene. Tolkningen av resultatene går ut på at den visuelle referanseramme gjorde det lettere for de seende barn å løse oppgaven i situasjon 3 da hendene kom tilbake til utgangspunktet, mens de blindfødte barn ikke hadde hjelp av en slik referanseramme
 
 

3.6   D I S K U S J O N   O G    O P P S U M M E R I N G

Det synes å eksistere en reell meningsforskjell mellom Juurma (1973) og Warren (1973) Juurma synes å mene at spatialevnen kan utvikles uten synet, mens Warren et als. synes å mene at spatialevnen nærmest er synonymt med en visuell referanseramme. Mitt syn er at det nok lar seg gjøre å bygge opp en adekvat spatialevne hos et normalt blindfødt barn, men at det kreves systematikk og utholdenhet i langt høyere grad enn hva som er og har vært tilfelle. Visuell erfaring i bare noen år vil i vesentlig grad lette denne oppbygningen. Warrens syn at romforestillingsevnen er viktig m.h.t. oppgaver av spatial karakter utover det helt elementære synes riktig både ut fra litteraturen og egne erfaringer.

Når blindheten startet synes å være viktigere enn det antall år en har vært blind. Sjøl om en blindfødt blir trent opp til å få en adekvat romforestillingsevne, uttrykt som f.eks. en gjennomsnittlig skåre på Ohwaki-Koh og kan sies å forstå det som foregår rundt hun/han vil det naturligvis være oppgaver som ikke kan utføres eller ikke utføres så godt av en blindfødt som en seende, men like godt som av en som har blitt blind. Romforestillingsevnen er følsom både overfor miljøfaktorer, som påvist blant annet ved krysskulturelle undersøkelser, og overfor hjerneskader, spesielt i occipital regionen.

Romforestillingsevnen kan betraktes som et bindemiddel, sementblandingen som holder steinene i byggeverket sammen og får det til å bli en helhet, noe mer enn de delene som er grunnelementene, byggeklossene. Denne evnen gjør at vi opplever gjenstander og handlinger som tilhørende en, ikke en rekke fragmentariske verdener.

Neste kapitel                                                                   Startside                                                            Bjarne hovedside