K A P I T E L   4

LITT MER OM KOGNITIV FUNKSJONER OG ASPEKTER VED KOGNITIV PSYKOLOGI
 

4.1 INNLEDNING

4.2 HUKOMMELSE OG GLEMSEL

4.3 BLIR EN SANS ELLER EVNE PÅVIRKET I POSITIV ELLER NEGATIV RETNING PÅ
      GRUNN AV SPESIELLE FAKTORER SOM BLINDHET ELLER ET BESTEMT MILJØ?
4.3.1 Eidetisk minne
4.3.2  Auditivt minne
4.3.3  Haptisk minne
4.3.4  Generelt

4.4  KOGNITIV STYLE

4.5  EMIC OG ETIC

4.6  SPRÅK OG TANKE
 
 

*************************************************************************************************______________________________________________________________________________________________________________
 

4.1 INNLEDNING

Hovedoverskriften her er ment å indikere at vi allerede har behandlet emner som kan klassifiseres under kognitiv psykologi. Spatialevnen kan betraktes som en kognitiv funksjon. og fordi den i denne sammenheng ble betraktet som spesielt viktig. fikk den utførlig omtale.

Når en oppgave utføres, er de fleste deler av hjernen med i mer eller mindre grad, men vi makter bare å konsentrere oss om noen få funksjoner eller aspekter som synes særlig viktig. Det ligger vel en fare i at vi også har lett for å feste oppmerksomheten ved de aspekter som er iøynefallende og lett målbare. En kan dog ikke la seg lamme av at alt er så komplekst at det ikke nytter å gjøre noe, men må gyve løs på hva en mener er viktig og formulere problemene på en slik måte at vi kan hanskes med dem på en eller annen måte.

En av de fundamenter som menneskets effektivitet og unike posisjon hviler på er at det husker. Vi tar hukommelsen for gitt, men tenk hvor vi ville vært hvis vi ikke hadde hatt en hukommelse som bandt fortid og nåtid sammen, og som gjør det mulig for oss å dra nytte av tidligere erfaring gjort både av andre og oss sjøl.

 

4.2 HUKOMMELSE OG GLEMSEL

Det hersker delte meninger om hvordan en skal betrakte hukommelsen, og den oppdelingen som følger er på ingen måte den fulle og hele sannhet, men en måte å dele den opp på som gir en viss oversikt og struktur, og som forhåpentligvis gjør tenkning innen dette område noe mer fruktbar.

De to typer hukommelse som har hatt mest oppmerksomhet rettet mot seg er den visuelle og auditive. I tillegg kan en logisk sett snakke om luktesansen, den haptiske sans og de proprioseptive sanser.

Hukommelse hvis inntakskanal er den visuelle sans, kan deles i tre:

1. Ikonisk minne eller (V.I.S.) "visual information storage".
2. Korttidsminne eller (S.T.M.) "short term memory".
3. Langtidsminne.

Det første minnet er av maksimum et sekunds varighet. Sperling var foregangsmannen her, og han baserte begrepet på at en person husket flere tall eller bokstaver inntil ett sek. etter at de hadde sett det etter en kort eksponering, enn om en ventet mer enn ett sek.. Lys og kontrastforhold spilte en viss rolle. For detaljer, se Sperling, (1960 - 1965 - 1967).

Informasjonen i det ikoniske minne blir så overført til (S.T.M.) korttidsminnet, som er en av en auditiv art. Dette er en av mange betraktet som en flaskehals på grunn av manglende lagringskapasitet, hvilket vil si fra 5-7 elementer. Hukommelsesdata fra dette minne blir forvekslet akustisk, dvs. at hvis en f.eks. skal huske en liste av ord i rekkefølge, har en lett for å bytte om på de som høres like ut, men ikke de som har bokstaver som likner på hverandre eller som har beslektet meningsinnhold.

Nyere forskning har viser at det ikke er ubetinget riktig at dette auditive minne, som fungerer som en transitthall, er flaskehalsen i hukommelsesprosessen og at alt må gjennom denne hukommelsen, men at strategien kan påvirke hva slags hukommelse en bruker.

Noen klar tidsgrense finnes ikke, men eksperimenter som tar sikte på å finne ut noe om denne hukommelsestypen, (S.T.M.), opererer ofte med intervaller på 20 - 60 sek. fra f.eks. en liste med ord blir lest til de skal gjengis. Gjentagelse, repetering, enten høyt eller inni seg, synes å spille en vesentlig rolle for at hukommelsesmaterialet ikke skal slippe unna Det kan tenkes at denne hukommelsestypen bare er den type hukommelse som beskrives nedenfor, ekoisk minne, og gjentagelsen tjener til å opprettholde det "ekko" som finnes.

Mht. det auditive minne, kan en si at det ekoiske minnet er motparten til det ikoniske minne. Det er vanskelig å fastslå noen eksakt tidsgrense for varigheten av dette minnet, men fem sekunder kan våre holdepunkt. Men en kan finne rester av hukommelsesspor lengre tid etter enn fem sek.. I et eksperiment ble ord lest inn i et øre. Disse ble skygget, gjentatt, slik at forsøkspersonen hadde dette som oppgave. Samtidig fikk det andre øret et tall. forsøkspersonen husket tallene like etter, men 20. sek. etter var alt forsvunnet. (Crovitz, 1970, side 57.). Det er denne type hukommelse en bruker når en skal huske et telefonnummer f.eks.. Det kan være vanskelig å dra et klart skille mellom dette minnet og korttidsminne. En kan se det slik at de overlapper hverandre.

"Chunking", hvilket vil si å føye sammen til større biter, er et annet sentralt begrep i denne sammenheng. Som et eksempel kan taes en sentralborddame som skal huske en nummerrekke. Hun kjenner hvilken person har hvilket nummer, så når hun skal huske en tallrekke, er det nok å fremkalle minnet av en person i stedet for er en rekke separate tall. Et element, et ansikt, er nok til å huske fem tall. Rytme er en annen faktor som kan brukes til å gruppere elementer til større enheter, det være seg enten av musikalsk - eller verbal art. Mange når de skal huske et telefonnummer. grupperer dem sammen to og to i et slags rytmisk mønster.

To faktorer synes å være involvert mht. ekoisk hukommelse. Den ene er det ekoiske element som en kan kalle "den rå hukommelsen". Den andre faktorer er "chuncking". Den første faktoren synes å være den viktigste. Noen kan være flinke til å "chunke" tall, noen bokstaver og noen musikk. Denne hypotesen bygger på iakttagelser i testsituasjoner og påfølgende spørsmål, samt korrelering av tallhukommelse på W.A.I.S. med hukommelse på en musikktest av et lite antall personer. Noen synes å bruke bare "rå" hukommelse, mens andre, færreste "chuncka". Om "chuncking" brukes avhenger om en velger å bruke en slik strategi bevisst eller en det simpelthen faller naturlig for en.

Med fare for overforenkling kan en oppsummere det slik: Informasjon blir via ikonisk- og ekoisk minne overført til et midlertidig minne av auditiv art med begrenset kapasitet. Herfra overføres så informasjon til langtidsminnet hvor den kodes langs dimensjoner som går på meningsfylthet.

En annen dimensjon en har beskjeftiget seg med innen hukommelsesforskningen er årsaken til glemsel. Er det fordi nye spor blander seg med de gamle, interferens, eller er det fordi de sakte svinner hen (decay). Om en godtar den oppdeling av hukommelsen som er gjort her synes det riktig å si at mht. det ikoniske minne, det ekoiske minne, og korttidsminne, skyldes glemselen at sporene svinner hen, mens for langstidsminnet skyldes glemselen at nye minner kommer og blander seg og forandrer gamle minner, slik at de forvrenges eller dekkes over. Tenker en på disse to prosessene i fysiologiske termer kan en si at glemsel er knyttet til decay begrepet og kan tenkes å foregå i nervebaner som forbindes og opprettholder en slags aktivitet en kort stund, som så gradvis minsker i styrke. Dette vil svare til Hebbs "reverbatory circuits". Hebb (1949). Langtidshukommelsen er antatt basert på kjemiske forandringer i DNA-molekylet. En mener at strukturendringer i dette spiller en vital rolle.

"Retrival" er et annet viktig begrep i forbindelse med glemsel. En snakket om at glemselens slør senker seg over en bevigenhet. Enkelte vil hevde at vi ikke glemmer i det hele tatt, men at det er vanskeligheten med å bringe det fram igjen som gjør at en snakker om glemsel. Dette synet har antagelig noe for seg, men at det gjelder et visst avgrenset materiale, f.eks. av emosjonell art, og at en ikke kan generalisere å si at intet glemmes. Dette vil være et eksempel på en problemtype som er meget vanskelig å avgjøre den ene eller annen vei på vitenskapelig grunnlag.

Den oppdelingen som er gjort av hukommelsen her, er stort sett i samsvar med Neissers, (1967) syn. Det finnes dog andre som ikke vil godta noen oppdeling av hukommelsen overhode, mens en på dem annen side kunne foreta flere oppdelinger enn det som er her er gjort. Ens betraktningsmåte henger nok ofte sammen med metoden en bruker og hva slags problemer en er opptatt av.
 

4.3 BLIR EN SANS PÅVIRKET I POSITIV ELLER RETNING PÅ GRUNN AV
      SPESIELLE FAKTORER SOM BLINDHET ELLER ET BESTEMT MILJØ
En synes å kunne svare et betinget ja på dette spørsmålet. Hvis det spesielle forholdet har eksistert gjennom lengre tid og siden individet var født eller dets tidligere barneår, er det flere resultater som tyder på at spesielle egenskaper kan utvikles.

4.3.1 Eidetisk minne
Dette er evnen til vedvarende å se for sitt indre øye en situasjon med tilnærmet samme detaljerthet som da en var tilstede og så den. Doob (1964, side 197) definerer eidetiske forestillinger (images) slik: ".... visual images persisting after stimulation, relatively accurate in detail, coloured positivly, and capable of being scanneed". Enkelte barn i vår kulturkrets, maksimum 8 prosent, har den opptil 10. - 12 års alderen, men svært få voksene i Vesten har denne evnen.

Ibostammen i Øst-Nigaeria ble undersøkt, (Doob, 1964). Både by- og landsbybefolkning var med i undersøkelsen. De ble vist syv bilder, og forsøkspersonene skulle så etter et bilde var borte, peke på forskjellige detaljer på den grå flaten hvor bildet hadde vært. Det viste seg at 9 av 45. hadde eidetiske forestillinger på hvert bilde, 6 på de fleste, 9 på noen og bare 21 ut av de 45 hadde ingen. Grunnen til utbredelsen av denne evnen hos Iboene er uklar, men den forekommer oftere i landsby- enn bybefolkningen, og synes å avta med skolegang.

Dette er en måte å lagre informasjon på som kanskje er gunstig under visse forhold, men antagelig ikke i vår kulturkrets. Det kan være en uøkonomisk måte å bruke plassen i hjernen på. Apropos "plass i hjernen" ser en stundom populærartikler som hevder at vi bare bruker en liten del av hjernen. Til dette er å si at ingen vet med noen særlig grad av sikkerhet eller presisjon hvor stor del av hjernen vi bruker. Påstander som at vi bruker 10 % eller 30 % av vår hjerne, er bygd spesifikke premisser, ofte av en tvilsom art. Forskere og lignende folk, som nok i de eller fleste tilfelle har, i en viss forstand vært opphavet til slike påstander, vil nok, om han/hun fortjener navnet forsker/vitenskapsmann, ha tatt med "ut fra disse premisser" eller lignende forhold, mens journalisten bak artikkelen ikke har brydd seg med disse forhold enten ut i fra uvitenhet eller ut i fra ønsket om å skrive en interessant artikkel.

En kan si at det moderne mennesket, etterhvert som det vokser til, koder informasjon som skal brukes, i en mer økonomisk kode, som er mindre detaljrik, men tilstrekkelig, og derved frigjør hjernen for andre formål. Den siste påstanden hviler på det premiss eller den tro at hjernen stort sett utnyttes på beste måte, at ingen vesentlige eller store deler av hjernen er passiv, ikke spiller noen rolle.

Luria, (1968) studerte en mnemonist, hukommelseskunster, som var journalist, men senere opptrådte på sirkus som "klisterhjerne". Denne personen kunne huske ved å se for seg scener. Når han f.eks. skulle huske gjenstander, plasserte han dem i ei kjent gate på forskjellige steder og rusla så nedover gata, og "så", dvs. husket gjenstandene etter som han skred fram. På andre områder var han ikke framtredende, eller svak på enkelte felter, og han gjorde seg ikke bemerket på andre områder enn i forbindelse med hukommelseskunster. Så det å ha en eidetisk hukommelse synes ikke være noen særlig fordel i vår kultur. Det er vel bare i spesielle tilfelle og kanskje i spesielle kulturer at en slik evne gjør en person spesielt viktig og fremtredende.
Grunnen til at vi ikke har flere eidetiske personer blant oss kan blant annet skyldes to ting.
1. At en slik evne går utover andre evner som er viktigere.
2. At vår kultur ikke har en struktur som gjør en slik person spesielt viktig.
Informasjon av den art som en slik person kan huske, kan enklere bevares på en film eller et videobånd.

Varigheten av de eidetiske minnene var i studiet av Ibostammen ikke over fire minutter, men rapporter meddelt av samme forfatter som gjorde studiet av ovennevnte stamme tyder også på at de kan vare lenger. Studenter f.eks. rapporterte at de kunne "ta fram" en bokside når de skulle besvare eksamensspørsmål. Med andre ord, varigheten av det eidetiske minne kan variere.
 

3.2 Auditivt minne
Med dette menes både ekoisk minne og korttidsminne. Skillet mellom disse minnestypene er uklar, og det synes her å være snakk om overlappende kategorier, d.v.s, at de har felles komponenter. Noen vil være uenig i at det er snakk om to ulike hukommelser av auditiv art overhode. Det aktuelle spørsmål her er om det auditive minne utvikles bedre under visse forhold. Igjen kan det våre opplysende å titte på en studie (Ross et al., 1970) som sammenlikner to kulturer.

Lærerskolestudenter fra Ghana og New York ble testet mht. hukommelse av tre korte prosastykker. Stykkene ble lest for studentene. En forventet at studentene fra Ghana ville huske bedre på grunn av en sterk muntlig tradisjon blant Afrikanere. Den første historien var et indiansk folkeeventyr, den andre et kort afrikansk folkeeventyr som var ukjent for begge gruppene og den tredje var en anekdote fra England på 17.'nde århundretallet. Resultatene ble at studentene fra Ghana gjorde det best på de to første historiene, mens det ikke var noen forskjell på den tredje. En brukte både tema og antall ord brukt ved gjenforstillingen for å sammenlikne de to gruppene.

Witkin et al., (1968) i en studie av blindfødte barn konkluderer med at de bl.a. har større konsentrasjonsevne om auditivt materiale.

Egne data fra Huseby blindeskole på subtest 5, tallhukommelse, på W.A.I.S., viser bedre resultater, at den auditive evne er bedre utviklet hos de som er født blinde eller har blitt det i barndommen. Den samme tendensen, men ikke så sterk, synes å gjelde for svaksynte. Dette kan tyde på at alderen de ble blind er det vesentligste, ikke hvor lenge en har vært blind. En bør dog være forsiktig med å dra en slik konklusjon, sjøl om det antagelig er mer riktig enn gal, fordi de fleste over 16 år som har blitt blinde/svaksynte og som kommer til Huseby blindeskole, er nyblinde. Hvordan en, som har blitt blind etter 16 år vil utvikle seg mht. ekoisk hukommelse, er det ikke grunnlag for å si noe om ut i fra disse data. I alle fall syns dataene klart å vise at det auditive minne har blitt påvirket av blindheten og i noen grad av svaksyntheten.
 

4.3.3 Haptisk minne
I et eksperiment (Davidson, 1974.), ble 11 blinde og 12 seende matched mht. intelligens og sammenliknet. Oppgaven var å finne hvilken
ut av henholdsvis 3 og 5 figurer var lik en standardfigur. Figurene var glatte, tredimensjonale, veide 150 gram, hadde 10 cm. diameter og
var 6 cm. høye. Fp.ene hadde fire sekunder til rådighet pr. fig..

Resultater:
Når standardfiguren skulle plukkes ut i fra tre figurer var det ingen forskjell mellom gruppene, men når fem figurer ble brukt, var det en
signifikant forskjell i de blindes favør.

I artikkelen blir det antydet to grunner til at de blinde gjorde det bedre:

1: De scannet, saumfarte, figurene mer effektivt.
2: De kodet informasjonen på en mer effektivt måte.

Det siste av de to punktene er jo det som tilsynelatende har relevans til haptisk minne. Forøvrig må eksperimentet sies å gi viss støtte for antagelsen at de blind, i hvert fall hvis de har vært det fra tidlige år, har en bedre utviklet haptisk sans enn seende.
 

4.3.4 Generelt
Det som er skrevet tidligere under punkt 4. 3. skulle som helhet gi et overbevisende inntrykk av et en sansemodalitet blir påvirket av bestemte ytre betingelser, som et bestemt miljø eller blindhet. Hva betyr dette fysiologisk? Det kan f.eks. bety at hos en person utvikler det auditive området seg slik at det opptar en forholdsvis større del av hjernen enn normalt, mens det primære visuelle området skrumper inn. Det finnes fysiologisk evidens av både indirekte og direkte art til understøttelse av denne påstanden. Eccles (Bach-y-Rita, 1972, side 76.) har lurt på om det ikke kan vokse ut nye grener fra synapseterminaler, og at det på denne måten kan formes nye synapser. Hvis en ser på dette funksjonelt, kan det bety at denne bestemte delen knytter til seg andre deler av hjernen, slik at disse nye forbindelsene kan hjelpe til med oppgaver, funksjoner, denne delen av hjernen er dårlig utstyrt til å løse. Det er også gode grunner til å tro at slike nye forbindelser lettere formes i en ung hjerne enn en gammel. Sjøl om nye hjerneceller ikke kan dannes etter fire måneders alderen kan de som er gjøres mer effektive på den måten som er skissert foran, og innen visse grenser tilpasses de behov organismen stilles ovenfor ved å knytte seg til andre nevroner. På denne måten dannes nye funksjonelle forbindelser

Det er helt klart i at noen tilfelle kan slike nye forbindelser være svært effektive, mens i andre tilfelle dannes de ikke i det hele tatt. Generelt kan det sies at en skade i høyre hjernehalvdel oftest ikke fører til så varig massive funksjonsutfall som når skaden er på venstre side av hjernen, Den venstre halvdel er mer spesialisert, og det er vanskeligere å få erstattet de funksjoner som er falt ut. Hvis f.eks. det primære synsområdet i bakhodet har blitt skadet med dertil hørende blindhet, vil ikke funksjonen til dette området kunne erstattes av andre deler av hjernen, mens det noen grad kan skje mht. det visuelle sekundærområdet, som i Oldfilds studie i kap. 3 og i sterkere grad for tertiærområdet.

Hos en person som er totalt blind, vil det primære visuelle cortex degenerere på grunn av at det ikke blir stimulert, men det samme i mindre grad skjer med sekundærområdet. Synes å huske at 40 prosent av forbindelsene til dette området er av ikke-visuell art, sjølsagt enda mer når det gjelder tertiære visuelle området. Det er da rimelig at ved å stimulere barnet f.eks. taktilt og i oppgaver som angår det ytre rom, blir disse områder stimulert og er med på å løse oppgaver av spatial art, som vanligvis er knyttet til det visuelle system. Med andre ord, det er rimelig å anta at de visuelle områder av hjernen hos en blind er med på å løse oppgaver som er relatert til de ytre omgivelser. Dette skulle si oss litt om et sentralt spørsmål som har vært diskutert tidligere, nemlig om spatialevnen bare utvikles fullt ut ved hjelp av synet, eller om den kan utvikles like godt på annen måte. Bygger en på de fysiologiske data og resonnementer ovenfor, skulle ikke dette være et enten eller spørsmål, men dog gi mer støtte til det syn at spatialevnen ikke er sansespesifikk.
 
 

4.4   K O G N I T I V S T Y L E

Dette går på en holdning som avspeiles i den måten en løser perseptuelle og kognitive oppgaver på.   Et nøkkelbegrep er differensiering. En person har en mer artikulert, differensiert, persepsjon og kognisjon hvis hun eller han er i stand til å skille ut noe, for eksempel en figur skjult blant andre figurer eller strukturere et felt som virker kaotisk, f.eks. det en kan se i mikroskop første gang en kikker i det på en celle. To nøkkelbegrep her er feltavhenghet - feltuavhengighet. Den type eksperiment som er spesielt knyttet dette begrepet er hvor en person enten sitter i en stol som blir tippa til en side, så forsøkspersonen sitter på skrå eller ser inn i et rom som blir tippa over til den ene siden. Oppgaven er da å sette en stang vertikal. Den som setter stanga mest i den retningen hun/han har blitt tippa/påvirket er mest feltavhengig. Den som klarer å sette stanga riktigst, er mest feltuavhengig. Witkin, (1967, side 99. - 117), sier at en som kan utføre oppgaven med liten eller ingen feil er feltuavhengig fordi han/hun kan differensiere, skille ut, det som det er vesentlige.

Vedkommende er mer psykologisk differensiert, og derved mer avansert og bedre i stand til å hanskes med sine omgivelser. Andre indikatorer på hvor differensiert en er, er Kohs blokktest. De som gjør det bra her er mer feltuavhengige.

Studier har vist (Witkin, 1967, side 105 - 106) at mor - barn forholdet spiller en rolle her. En mor som f.eks. hindrer barnets aktivitet og kontakt med andre på grunn av sin egen angst, som betrakter barnet som delikat og trengende beskyttelse, eller som betrakter det som uansvarlig, som ikke aksepterer en maskulin rolle for barnet, som legger vekt på konformitet, som er konsistent imot at barnet hevder seg sjøl, som er inkonsistent mht. oppdragelsen, ja denne mor har større sjanse for å få et feltavhengig, mindre differensiert barn. En slik mors karakteristika har en tendens til å være manglende sjøltillit og en følelse av ikke å ha fått realisert seg sjøl. Det bør også nevnes at kvinner i den vestlige kultur er mer feltavhengige enn menn.

Grunnen til at begrepet kognitiv style og det som summerer under det nevnes i denne forbindelse, er at det er grunn til å understreke sammenhengen mellom samfunnsnormer, f.eks. at barn skal være lydige, barneoppdragelse og det mennesket som blir produkt av denne prosessen. Det benektes ikke at det biologisk sett er forskjell på barn, men den måten barnet blir behandlet på har store konsekvenser for hva slags person det blir, ikke bare personlighetsmessig, men også evnemessig. Disse to faktorer, personlighet og evner, er sjølsagt ikke uavhengig av hverandre, men det er grunn til å skille dem begrepsmessig for å understreke at evnestrukturen også er avhengig av oppdragelsen i høy grad. Dette er noe som oftest oversees og blir tillagt liten eller ingen vekt. Men når en vet at for mange menneskers vedkommende, som blind, kan det bety forskjellen mellom et sjølstendig liv, eller et liv på uføretrygd uten arbeid, et liv i en institusjon. Det er grunn til å tro at evnestrukturen til et blindt barn i langt høyere grad enn hos et normalt seende barn er avhengig av oppdragelsen i videste forstand av ordet. En person født blind har ofte god verbalevne og klarer seg godt som regel i vanlige skolefag, men ligger ofte dårlig an mht. en evnegruppe som ofte rubriseres under begrepet spatialevne, som igjen er nær forbundet med praktisk - og mekanisk evne. Ut i fra dette burde en forvente at blindfødte også ville være feltavhengige. En skal dog ikke være for sikker hvis en tenker på en av hovedtestene som ble brukt, nemlig tipping av stolen. En blind som blir tippa til siden og skal sette stanga vertikalt er kanskje flinkere til å bruke proprioseptive cues. Dette er et problem som er mer interessant ut i fra kognitiv style teorien enn den ut i fra problemer i forbindelser med blinde.

Hovedpoenget her er at studier av den art som er gjort ut i fra kognitiv style teorien viser til faktorer som har med barneoppdragelse å gjøre, som igjen har klare konsekvenser for hva slags personlighet og evnestruktur en person skal få, og dette har igjen med denne personens funksjonsdyktig- og sjølstendighet å gjøre.
 
 

4.5  E M I C   O G   E T I C

Disse to begrepene ble først brukt av Pike og videreutviklet av French (Berry, 1974, side 16.). Emic refererer til at en studerer atferd innenfra, fra systems egen referanseramme. Etic referer til at en studerer systemet fra en referanseramme som ligger utenfor, ut i fra "objektive" eller universelle kriteria. En har en parallell innen språkvitenskapen. Fonem er "den minste lydenhet som gjør en forskjell" i et gitt språk. Med andre ord, et sett av fonemer er knyttet til et språk og kan ikke brukes på et annet språk. Fonetiske enheter derimot er "objektive", dvs. at de er ment å kunne anvendes på alle språk, og de er prinsipielt uavhengig av mening. Emic tilsvarer da fonemer og etic fonetiske enheter. En tilnærming til studiet av en subkultur, det være seg blinde i Norge eller en afrikansk stamme, ville være å undersøke, teste, kartlegge, hvor godt de gjør det de gjør. Det kunne da være at en oppdaget at de kunne gjøre ting som andre ikke kunne f.eks. at de var mye bedre til å etterape stemmen til andre personer enn andre grupper, mens en ikke brydde seg med hva de ikke kunne. En etic tilnærming til problemet ville være å sette opp sine kriterier og kategorier på forhånd, og at disse kriterier og kategorier ville være anvendbare på alle grupper.

Når blinde testes og vurderes gjøres det nesten alltid ut i fra en etic vinkel. De blinde må tilpasse seg de seende verden fordi de er i flertall og bestemmer det alt vesentlige. Svært lite gjøres for å møte den blinde på hans eller hennes premisser, og dette kan nok ofte gjøre livet vanskelig å for en blind. De aller fleste vil være enig i at det ville våre upraktisk å opprette en blind stat, på samme måte som det synes upraktisk av negerene i USA å opprette sin egen stat. En bedre måte å gjøre det på er muligens å gå inn for integrering, ikke assimilering. Med integrering menes i denne sammenheng at en beholder et sett av verdier som tilhører eller er typisk for en spesielle subkultur og det som følger med av aktiviteter, samvær etc., i stedet for fullt og helt leve livet ut i fra de seendes verdisystem, på deres premisser, da dette bare delvis vil passe for en blind. Sjølsagt må en overlate til hver enkelt å foreta det valg, finne den livsform, som passer best for nettopp han eller henne. Men det kan være nyttig for de blindes interesse organisasjoner å ha dette aspektet klart for seg når de diskuterer tiltak for sine medlemmer.

En annen gate, men med relevans til denne overskriften, emic og etic, er følgende spørsmål: Kan blinde og døve konstruere et adekvat bilde av tilværelsen ut i fra forskjellige deler av den og fremdeles komme fram til samme resultat som en alminnelig seende person. Tanken grunner blant annet på Bruners uttalelse (se side 36.) om at de forskjellige delene av et stimuli er overflødige i forhold til hverandre. En kopp er en kopp og en spade en spade enten vi gjenkjenner den ved å se på den eller kjenne på den. Vi lever også i en verden hvor de samme fysiske lover gjelder, og vi må tilpasse oss og kunne hanskes med denne verden, noe som kan klart fram i Ivo Kohlers eksperiment, som ble diskutert i kap. 2.

Med samme resultat menes at en døv eller blind kan kommunisere meningsfylt med en normal seende person, dvs. at både ord, tegn og handling indikerer at en essensielt refererer til det samme. Det bør innskytes at en døv og blind ville ha store vanskeligheter hvis de begge ikke hadde lært et felles språk.

Et mer spesifikt spørsmål er om døve barn kan utvikle et språk på linje med hørende hvis det er døvfødt eller har vært det fra tidlige barneår (4 - 5 år). Et aspekt av dette er i hvilken grad lydbildet (auditory display) er en integrert del av språket. Eller nødvendig del. Det er antagelig å si at normalt er det en integrert del av språket, det er det mest naturlige, men det betyr ikke at det nødvendigvis må være så.

Et annet komplementært aspekt er i hvilken grad et tegnspråk er i stand til å formidle alle de nyanser som finnes i språket. Vil tro at begrensningen mer ligger i et tegnspråket kan være mer fattig, mindre utviklet, enn at det ikke lar seg gjøre å utvikle språk på annet grunnlag hos mennesket enn gjennom det auditive medium. Parallellen her er spørsmålet om spatialevnen kan utvikles gjennom andre modaliteter enn synet. Svaret til dette var et betinget ja, likeledes synes det riktig å si språket kan utvikles en hos døv (tidlig døv, døvfødt), men at det er vesentlig vanskeligere. En vil også forvente store individuelle forskjeller, bl.a. fordi det høyst sannsynlig finnes mange hjerneskadde barn i en slik gruppe.

En ting dette avsnittet bør lære en er hvor lett det er å være etnosentrisk og subjektiv når en tror en er objektiv. Det bør dog ikke få en til å avstå fra forsøk på å vurdere i det hele tatt, men en må være klar over hvilket grunnlag en gjør det på. En målsetting som skulle bidra til objektivitet ville være å vurdere personligheten og evnestrukturen topp mot de krav omgivelsene stiller, og hva som kreves for å kunne fungere sjølstendig og som et produktivt medlem av samfunnet. En vil nok støtte på vanskeligheter her også, som om de verdier et bestemt samfunn beherskes av er til det beste for det samfunnet på sikt for verden som helhet. Dette er sjølsagt meget viktig spørsmål, men for ikke å havne i en ren filosofisk debatt bør en vel, når det gjelder visse grupper som blinde f, eks., ta samfunnet som det er og konsentrere seg om de praktiske og nærliggende spørsmål, som tross alt ikke vil skifte dramatisk fra et politisk system til et annet.
 
 

4.6   S P R Å K   O G   T A N K E

Dette er jo et meget sentralt og omfattende evne, og bare visse relevante aspekter av det vil bli diskutert her. En kan si at hovedspørsmål innen denne sektoren er i hvilken grad språk og tanke er det samme. Det neste spørsmålet er i hvilken grad og på hvilken måte språket og tanken virker inn på atferden.

Piaget kan sies å tilhøre en retning som tillegger språket relativt liten betydning mht. å påvirke tanken. Tenkning iflg. Piaget er en sjølregulerende aktivitet som begynner før språket og går mye lengere enn språket (Furth et al. 1974, side 19.). Han betrakter tenkning som et grunnlag for språket. "Hvis et barn tenker barnslig, vil også bruken av språket være barnslig". (Furth et al. 1974, side 20.). Piaget gjør to forskjeller meget klare:
1: Forskjellen mellom å kjenne et ord og å forstå det.
2: Formelle tankemekanismer for å kunne beherske det språklige medium.

For eksempel ville det være liten mening i å si at Tromsø ligger nord for Bodø hvis en ikke kjente til at nord og syd refererte til himmelretninger og hadde et spatialt referansesystem som gjorde at en kunne plassere begge forhold til hverandre.

Furth et al., (1974, side 21.) synes å reflektere Piagets tanker når han sier at det verbale språk er et svært vanskelig medium for tenkning og er helt uegnet som hoveddiet for intellektuell næring for barn. Piaget synes å mene at den intellektuelle utvikling ikke fremmes av språket først og fremst, det kan til og med være et hinder, men kommer fra indre utvikling. Den indre utviklingen er ikke helt uavhengig av ytre faktorer.

Furth et al., (1974, side 14.) bruker en plante som analogi. Den trenger sol, visse kjemikalier og vann for å gro. Men disse faktorer er ikke årsaken til at planten vokser De bidrar iflg. de attributter som har  blitt bygd inn i planten. Disse ytre faktorer
når det gjelder planten, kan svare til næring og stimulering når det gjelder barnet. Når det gjelder utviklingsland er nok riktig ernæring et av de store problemer. Mht. blinde og døve barn er riktig trening og stimulering det viktigste i vår del av verden.

Mht. blinde og døve barn sier Furth et al., (1974, side 21.) i et avsnitt om Piagets teori at intelligens er en generell menneskelig egenskap gjennom hvilken en person organiserer sine omgivelser. Dette kan finnes sted så vel i en modalitet som en annen, forutsatt naturligvis at en person har i det minste et minimum av kontakt med verden ved sine kroppsaktiviteter. Piaget synes å overse at synet, det visuelle systemet i mennesket, i høy grad er med å strukturere og organisere før intelligensen kommer inn i bildet overhode. Hans syn synes derfor å være noe overflatisk på dette punktet. I tillegg kjenner han antagelig lite de grupper det her er snakk om. Men det er en kjerne som det er verd å ta vare på, nemlig det syn at vår hjerne er av en slik art at den kan utvikles temmelig fullstendig til tross for blindhet eller døvhet. Men spesielle tiltak må settes i gang, viktig stimulering må gies, hvis de forskjellige systemer og strukturer skal utvikle seg adekvat hos blinde og døve.

De tiltak som har blitt satt i gang er høyst sporadiske og ukoordinerte. En kan vel si at det er først i de siste år en har fått sans for denne problematikken, og det er igjen et langt sted fra en blir klar over noe på det teoretiske plan til det slår gjennom på det praktiske plan. Fem år kan betegnes som hurtigtigtogsfart, 10 - 20 år som vanlig bra og 20 - 40 år som oftest forekommende.

Crattys(1971) bok er nevnt tidligere. Furth et al., (1974) beskriver en mengde øvelser, stort sett av ikke- verbal art, som er ment å stimulere og utvikle intellektuell vekst hos vanlige barn, men svært mange av oppgavene kan brukes, eventuelt med modifikasjoner, både for blinde og døve barn. Slike øvelser og programmer bør sjølsagt evalueres. Meget interessant ville det være om en kjørte blinde og døve gjennom et program for å optimalisere deres utvikling, og at hver av disse gruppene hadde en matched gruppe av blinde og døve som kontrollgruppe, samt at en kjørte en "normal" gruppe gjennom tilsvarende program, og at også denne gruppen hadde en kontrollgruppe.

Ut i fra Piagets syn, at språket spiller en uvesentlig rolle for intelligensutviklingen, ville en forvente at blinde og var mer handikappet enn døve. Vanskeligheten her er hva en skal måle og vurdere. Her kommer hele problematikken som er diskutert under avsnitt 4.5, emic og etic, inn i bildet. Noe absolutt mål på intelligens - eller intellektuell utvikling har vi ikke og vil neppe få det noen gang, men noen meningsfylte mål på om slike program har noen effekt, skulle ikke by på vesentlige problemer. Grad av sjølstendighet, resultater på skolen og evne til å utføre forskjellige typer arbeid er relativt klare og greie kriterier. Det synes lite fruktbart, i alle fall på det nåværende tidspunkt, å spørre om en blind eller en svaksynt er mest intelligent. Hva er viktig å kunne i et bestemt samfunn i en bestemt kontekst?

Russerne kan sies å ha et helt annet syn på språk og tenkning enn Piaget. Vygotsky er kanskje den fremste eksponenten for de som hevder språket i høy grad er med å forme tenkningen og er et viktig hjelpemiddel for tanken. I et eksperiment fant han at egosentrisk tale ble fordoblet når barnet støtte på et problem, men at denne talen bare en kort tid var akkopenement til barnets aktiviteter. Talen ble snart et instrument til å løse oppgaver. Vygotsky setter frem den hypotese at egosentrisk tale er en forbigående fase på veien til indre tale, og at den springer ut i fra at dets primære funksjon er sosial kontakt og kommunikasjon.

Forholdet mellom språk og tanke undergår stadige forandringer gjennom et individs liv, men en kan si at et avgjørende tidspunkter er to års alderen da "språk og tanke møtes for å initiere en ny form for atferd". Vygotsky, (1962, side 43.). Sjøl om språk og tanke møtes i to års alderen, betyr det ikke at de i et og alt følges ad. For eksempel kan barnet beherske språkets syntaks før det behersker tankens syntaks. Min 2.5 årige datter kunne si at klokka var ti over halv seks uten å kunne klokka. Svaret kan tilsynelatende være riktig, så hvis en ikke hadde andre ting å holde seg til kunne en blitt lurt. Det som vel kan sies om språk og tanke er at de normalt knyttes nærmere og nærmere sammen når individet utvikler seg. "Utviklingens art skifter derfor fra biologisk - til sosio-historisk. Verbal tanke er ikke en medfødt naturlig atferdsform, men bestemt av en historisk-kulturell prosess". Vygotsky, (1962, side 51.). Ovennevnte sitat kan jo tydes dit hen at språket bestemmer tanken. Han hadde da kanskje idiologisk-politiske emner i tankene. Litt seinere sier han: "The sensory material and the word are both indispensable parts of consept-formation". Vygotsky, (1962, side 52.).

Det som kan sluttes og som er av interesse i denne forbindelse er at språket kan modifisere atferd i enkelte situasjoner. Det kan være en spore til å forsøke i hvilken grad en kan strukturere en blind persons atferd i problemsituasjoner. For eksempel kunne en forsøke, på en systematisk måte, i hvilken grad det kunne hjelpe mobilityferdigheten hos en blind med dårlig spatialevne, å fortelle den blinde som skulle gå en rute om landemerker på veien og hva han eller hun skulle gjøre på visse punkter. Spatialevnen iflg. min erfaring synes å være klart korrelert med ferdighet i mobility. Det finnes mange blinde med relativt velutviklet språk, men med svak romforestillingsevne. For slike ville antagelig den nettopp nevnte framgangsmåte være den beste metode for å lære en rute.

Piagets synspunkter på den ene side og Vygotskys på den annen side, kan begge være til nytte for blindesektoren på den måten at begge peker på metoder som brukes og ideer som kan utvikles og være til nytte på et eller annet plan. Piagets metoder og ideer er antagelig mest relevante i forbindelse med barn, mens Vygotskys og russernes ideer og metoder kan ha mest aktualitet for voksne personer med svak spatialevne, men velutviklet språk.

Neste kapitel                                                           Tilbake til startsiden                                                Bjarne hovedside