Kap. 5

               T E K N O L O G I    O G       B L I N D H E T
 
 

5.1  LESEMASKINER

5.2  MOBILITYHJELPEMIDLER

5.3  DIREKTE STIMULERING AV HJERNEN

5.4  ANDRE HJELPEMIDLER FOR BLINDE

5.5  HJELPEMIDLER FOR SVAKSYNTE

5.6  AVSLUTTENDE  BEMERKNINGER

5.7  SPESIELT RELEVANT LITTERATUR
 
 
 

5. 0.1    I n n l e d n i n g

"The medium is the message", mediet er budskapet, er essensen av Marshall Mc. Luhan's (1967) tanker. Det er ikke innholdet av mediet som griper inn i vårt liv på den mest dyptgripende måten, men mediet som sådan.

Det kanskje mest opplysende eksempel på hvordan et medium kan forandre vår tilværelse på en fundamental måte er lyspæra. Mc.Luhan (1967 side 15. - 16) bruker det elektriske lyset som et eksempel på et medium uten et budskap i den tradisjonelle betydningen av ordet med et budskap i den forstand at det frembringer en totalt forandret livssituasjon som fører til gjennomgripende endringer i både tanker og vaner.

Ville vi hatt så mange historier om nisser, huldrer og troll hvis en hadde hatt elektrisk lys de siste 1.000 åra i Norge? Hvem ville se ei hulder dukke opp av nattmørket i strålebunten fra lyskasterne?  Ville Solveig sitte aleine på setra om søndagen og drømme om kjæresten sin til akkompagnement av kubjellene? Ville ikke hennes Per svippe opp dit på "no time" med motorsykkelen eller bilen sin på lørdagskvelden selv i stummende mørke, og tatt henne med på dans i bygda/på nærmeste setervoll, for så å kippe henne tilbake til stell av dyra på søndags morgen? Så ville Solveig sove og ikke drømme utover søndagen. Har ikke det elektriske lyset, bilen, teknologien totalt forandret livsmønstret?

Våre sansers rekkevidde øker v.h.a. radiobølger som formidles til oss gjennom radio- og fjernsynsapparater. Dette gir oss et helt annet perspektiv på jorda. En japaner, kineser eller vietnamesers skjebne bringes inn i stua til oss, slik at vi blir mer opptatt av dette enn det som hender mennesker i vår egen by eller eget land. Vi lever i en global landsby for å gjenta et forslitt, men langt på vei dekkende frase. Verden har skrumpet inn, slik at intet lengre er så fjernt.

Poenget med hva som her er skrevet er å få fram at teknologi kan forandre menneskers liv på en rekke områder av fundamental art, og oftest uten at en er seg bevisst hvorfor disse endringer har funnet sted. Mediet, og i enda videre forstand teknologien, er av en slik art at en ikke oppfatter den som et budskap, noe som er med på å forme menneskenes liv. En diskuterer f.eks. om et TV-program er godt/dårlig, moralsk/umoralsk, høyre-/venstrevridd o.s.v.. Dette er relativt uvesentlige aspekter. Det vesentlige er at de føyer nye dimensjoner til våre liv.

Det samme perspektiv bør anlegges på hvordan en kan forandre en blind/sterk svaksynts livssituasjon slik at hun/han tilnærmelsesvis kan fungere som en seende hvor/når det ønskes. Dette er i dag langt på vei mulig hvis en har økonomiske midler og tør satse på en oppfinnsom og dristig måte.

Elektronisk- og annen moderne teknologi åpner enorme muligheter for å lage avanserte hjelpemidler på den sektoren på grunn av at en kan produsere elementene, integrerte kretser etc., mye mindre og billigere i dag enn for bare 5 - 10. år siden. Problemet i dag ligger mer på softvare siden enn hardvare siden, d.v.s. en vet ikke nok om hvordan en skal sette sammen disse kretser til effektive systemer i mange tilfelle. En målsetting en bør understreke er at teknologien må være menneskets slave, ikke omvendt. Dette skjer ved at en klart formulere hva som ønskes, og ikke passivt aksepterer en oppfinnelse. Dette innebærer at brukeren d.v.s den blinde, er med i utviklingen av hjelpemidlene. Sagt på en annen måte, maskinen må tilpasses mennesket, ikke omvendt.

La oss prøve å få litt perspektiv på problemkomplekset, slik at vi har en ramme, en målestokk, å vurdere de forskjellige hjelpemidlene ut fra.  Mennesket er avhengig av informasjon fra omgivelsene hvis det skal overleve. En tenker ofte på persepsjon som en visuell - eller auditiv prosess, men det synes mer adekvat å betrakte den som å samle og bearbeide data, informasjon, som er viktig for den organismen det er snakk om. Ikke formen, men hvor relevant og nøyaktig informasjon er, og at en er i stand til å tolke den og eventuelt reagere på den er av avgjørende betydning.

Den "visuelle" verden er den "virkelige" verden for det seende mennesket, men det finnes andre måter å sanke informasjon på. Flaggermusen sender ut ultrasonisk lyd i pulser av 3 - 50 millisekunders varighet og for det meste i frekvensområdet 20.000 til 120.000 hertz pr. sekund. Ved å tolke eller "se med ørene" synes det som om den f.eks. kan skille mellom møll som er spise- og uspiselig.

Den amerikanske klapperslange har en høyt utviklet infrarød sansemekanisme som merker temperaturforskjeller ned til 1/1.000 grad, hvilket er nok til at den sanser et annet dyr. En kan bygge instrumenter som sanser i hvert fall en forskjell på 1/1.000.000 grad. Slangen kan antagelig skjelne mellom forskjellige dyr fordi det ville være rart om ikke denne sansen var forbundet med en eller annen mekanisme som kan bearbeide de innkomne data på en måte.

Torpedofisken sender ut en feltproduserende strøm med frekvens 100 hertz pr. sekund. Reseptororganer i huden er sterkt følsomme til mønsteret av det elektriske feltet som resulterer i samspillet mellom elektriske impulser og omgivelsene, slik at de kan kjenne forskjell på forandringer ned til  1/1.000.000 volt pr. kvadratfot. Fisken får på denne måten informasjon om omgivelsene og kan oppføre seg i samsvar med det.

De tre eksemplene viser tre forskjellige måter å sanke informasjon på. Felles for disse tre dyrene er at de har perseptuelle systemer som reagerer på spesielle mønstre av de sett av stimuli de mottar gjennom sine respektive sanser. Det bør understrekes at en ting er å ha sanser som kan reagere på inntrykk fra omverden, en annen ting er det å organisere inntrykkene på en slik måte at de er til nytte for organismen.

Moderne elektronikk og annen teknologi gjør det i dag mulig å bygge innretninger som kan ta inn informasjon om omgivelsene og levere den til en sans som fungerer, eller endog direkte til hjernen. Dette har også i noen tilfelle blitt gjort, noe vi skal komme tilbake til om et øyeblikk. For det kan det være nyttig å ha noen fundamentale data om tre av de mest aktuelle sanser hos mennesket, d.v.s. øyet, øret og huden.

Øyet har ca. 130.000.000 reseptorer, synsnerven 1.000.000 nervefibre, øyet kan dele verden opp i 240.000 biter, har en oppløsningsgrad på 1. minutt eller en kapasitet på 4.320.000 bits/sekund.

Øret har ca. 29.000 nervefibre og en kapasitet på 10.000 bits/sek..

Huden er på ca. 1.8 m2, har ca. 500.000 nervefibre og en kan anslå dens kapasitet til 1.000.000 bits/sek.. Overkroppen, som er det mest aktuelle området for overføring av informasjon, kan skjelne mellom minst 10.000 punkter.

Disse tallene er ment å gi en pekepinn om oppløsningsevnen til de forskjellige sanser og hvor mange småstykker eller informasjonsenheter kan taes inn pr. tidsenhet. En slutning en kan dra på disse premisser er at øyet er den viktigste sansen, at huden kommer som nummer to og øret som nummer tre. For detaljer og referanser se kapitel 1.

Er ikke da problemet løst? En kan- og har jo i noen tilfelle overført informasjon enten auditivt eller taktilt til blinde i et en til en forhold av den fysiske verden. Om den transformerte "visuelle" informasjon ikke er fullt så presis som den øyet gir, får en likevel et relativt detaljert og fullt adekvat bilde i de aller fleste tilfelle. Hvorfor kan da ikke en blind "se" med huden/hørselen når informasjonen blir sendt med den grad av nøyaktighet som sansen har fin nok diskriminasjonsevne til å formidle? Fordi informasjonen blir levert i småbiter som det er vanskelig å sette sammen. En kan uttrykke det på denne måten: "Humpty Dumpty sat on a wall, Humpty Dumpty had a great fall. All the kings horses and all the kings men cannot put Humpty Dumpty together again".

Den blinde har store vanskeligheter med å sette denne informasjonen sammen, slik at det er mulig å danne et meningsfylt bilde av den transformerte informasjonen. En ting er å si at noe er forskjellig fra noe, annen ting er å forme en meningsfylt enhet alle gestalt ut av et sett av stimuli. Våre sanser gjør en enorm organiseringsjobb for oss, som regel uten at vi er det bevisst, og vi vet stort sett ikke hvordan dette organiseringsprosessen foregå. Om vi visste det, kunne vi bygge elektromekaniske innretninger, (sensorer koplet til computere etc.), som kunne gjøre jobben. Bare de foredlede produkter, abstrakte enheter om en vil, når opp til vår bevissthet. Men våre sanser organiserer ikke alt like lett, de er spesialister. Det auditive system kan sies å være spesialist på språk- og musikalske lyder, det visuelle på å organisere den fysiske verden, naturen og det som finnes der. Huden vet en mindre om, og da spesielt i denne sammenheng, d.v.s. dens evne til å formidle informasjon om naturen rundt oss. Et viktig aspekt av dette er i hvilken grad huden er en sekvensiell - eller parallell prosesser. Sagt på en enklere måte, kan den som øyet organisere en mengde stimuli som treffer samtidig eller må den som øret ta dem for seg i tur og orden? Dette spørsmålet er langt fra avklart.

Dette at sansene er spesialister skulle tale mot mulighetene å overføre informasjon som naturlig hører under en sans, til en annen. På den annen side er mennesket plastisk, fleksibelt, kan lære alt mulig tilsynelatende, som morsekoden f.eks.. Og det siste er vel det mest gjengse oppfatning, at alt kan læres.

Hva som kan sees som det mest fundamentale spørsmål m.h.t. å overføre informasjon som naturlig hører under en sansemodalitet til en annen modalitet, er å kunne levere den i en kode som er lett kodbar, lett å lære, eller som en kan fra før. Problemet med å levere detaljert informasjon er nye mindre enn å kunne levere informasjon som er lett organiserbar. Dette er en hoveddimensjon som forskjellige hjelpemidler for blinde bør vurderes etter, og det vil bli gjort her.

Det kan også være nyttig å klassifisere tekniske hjelpemidler på forskjellige andre måter. En skiller ofte mellom lesemaskiner og mobilityhjelpemidler, mellom maskiner som formidler informasjon direkte, som mer eller mindre bearbeider, preprosess, informasjonen før den leveres til brukeren. I den siste kategorien finnes noen lesemaskiner, men ingen mobilityhjelpemidler. Kompleksitet, kostnad og anvendbarhet bør også taes med i vurderingen av et hjelpemiddel.

I hva som følger vil først lesemaskiner og beslektede innretninger bli beskrevet og diskutert, deretter mobilityhjelpemidler og så diverse andre hjelpemidler som ikke er så lett klassifiserbare.
 
 

5.1         L E S E M A S K I N E R
 

 5.1.1 O p t o p h o n e

Den omsetter svart til lyd direkte ved at fotosensitive celler, som regel 6 - 9 i antall, føres over bokstavene. Hver celle er forbundet med en tone- og frekvensgenerator, slik at resultatet blir en samling toner, eller kanskje mer korrekt, et komplekst lydbilde. Den første optohone ble laget for over 50 år siden. Senere har mange forskjellige typer blitt bygd. Felles for dem er:

1: Det er vanskelig å skille bokstavene fra hverandre og  gjenkjenne dem.
2: Det er vanskelig å sette sammen lyden som representere bokstavene til ord. Hvorfor?

En måte å si det på er at flere bokstaver sammen ikke danner et hiarki av en høyere orden. En annen måte å formulere det på er at vårt auditive nervesystem ikke er egnet, skapt, til organisere dette sett av stimuli. Med andre ord, det er en vanskelig kode å lære.

Noen resultater: Riley  (1966), trente fire personer over gjennomsnittlig intelligente i 200 timer. Oppnådd lesehastighet; 4 - 5 ord pr. minutt. I et annet eksperiment oppnådde en 10 - 12 ord pr. min.. Muratov, en russer, rapporterte på "The Europan Conference of Technical Aids for the Blind" i Stockholm i mars 1974 opptil 300 bokstaver pr. min., d.v.s. 50 - 60 ord på min.. Dette var på svært lett materiale, og metoden for å måle lesehastigheten synes tilfeldig, og ble ikke presisert. Det er ingen grunn til å tro at den russiske optophone skulle være så mye bedre enn andre som har blitt konstruert. Det synes rimelig og konkludere med at en ikke kan regne med lesehastigheter utover 10 - 15 ord pr. min. med optophone, og at det er bare et fåtall som vil komme opp i denne hastigheten.

Til dens fordel kan sies at den er relativt enkel og billig, og anvendbar i den forstand at den omsetter alt svart til lyd. Den er også relativ enkel å bygge. En norsk NTH student, Terje Knudsen, bygde en som diplomoppgave i 1972. Oppgavenes tittel var; "Hørbar tekst". Knudsen prøvde den også ut i noen grad på seg sjøl, og kunne konstatere at den fungerte slik at bokstaver kunne identifiseres.

Hvis en kunne finne en lydkode som var lett organiserer på denne måten som fonemer, kunne det bli en personlig lesemaskin til nytte for blinde. Slik den er vil bare de aller mest energiske og dyktige bruke den i enkelte situasjoner.
 

5.1.2 O p t a c o n

Den omsetter svart til taktil stimulering direkte. Bokstavene heves ved at 144 små butte nåler i et 24 x 6 display stimulerer pekefingeren 230 ganger pr. sekund. Fingeren ligger stille i en form som er tilpasset den, mens lesehodet føres henover linjen. Lesehodet eller kameraet kan forstørre opptil 2.5 gang ved å skyve en liten spak på toppen av kameraet fram og tilbake. Det kan således tilpasse seg bokstaver opptil  6 mm. store og det er på den annen side mulig å lese telefonkatalogen med apparatet. Det har jeg personlig konstatere hos en elev.

Hva er lesehastigheten? Linvill, oppfinneren, rapporterte at hans datter leste opptil 80 ord pr. minutt. Dette er misvisende. Tobin (1974) ved Birmingham University i England gjorde en undersøkelse med 30 personer som strakte seg over et år og delte dem inn i en eldre gruppen, N = 22, gjennomsnittsalder 37.8 år, og en yngre gruppe skoleelever gjennomsnittlig 16.6 år. Den eldre gruppa hadde gjennomsnittlig 4.9 ord pr. min. etter den først fasen av opplæringen, som varte 10 - 12 timer for de flestes vedkommende, og den yngre gruppa oppnådde 11.1 ord pr. min..

En korrelerte lesehastigheten med Optacon etter denne første innlæringsfasen med en rekke andre variabler.
Følgende korrelasjoner kan nevnes:

1. Sex. (male = 1., female = 2.) r = .22   Kvinnene var bedre optaconlesere enn menn.
2. Alder r = -.52    En gjorde det dårligere til eldre en ble.
3. Visus r= .16
4. Alder når en lærte braille r = .38   Jo tidligere en hadde lært braille, til bedre gjorde en det.
5. Visuell erfaring med bokstaver r = .17
6. Lesehastighet med braille r= .43
7. Korttidsminne (bokstaver) r = .42
8. Taktil diskriminering r = .47
9. Lesemetode r = .36    Hvilken av to treningsmanualer som ble brukt

Omsatt til vanlig norsk vil det si at den potensielt gode Optaconleser er ung, har godt korttidsminne begynte tidlig å lese braille og er god til å lese braille på det angjeldende tidspunkt. Om han eller hun har sett bokstavene/ikke synes ikke å ha noen signifikant betydning. Ytterligere trening i inntil et år av 17 ut av de opprinnelige 30 ga lesehastigheter fra 10 til ca. 40 ord på minutt.

Undertegnede har trent en elev i ca. 20 timer. Han gjenkjente alle bokstavene i den første dobbeltimen, og har siden kunne finne fram f.eks. i telefonkatalogen, lese aviser, i det hele tatt alt trykt materiale som ikke har for store bokstaver. Erfaringene med fire andre blinde ungdommer, trent en kort tid av daværende psykologistudent Arne Holte, har også vært oppmuntrende. Sjøl om disse erfaringene var noe mer positive enn forventet, bør en regne med at Optacon, i hvert fall slik den er i dag, bare vil være aktuell for en liten gruppe blinde i enkelte situasjoner.

En ting som kunne være av stor interesse ville være å prøve den ut på elever fra de begynte på folkeskolen. Noen av rasjonalen for dette ville være at på samme måten som de som begynner tidlig med punkt tidlig blir bedre punktlesere vil de som begynner tidlig med Optacon bli bedre m.h.t. å utnytte dette apparatet. Samme type læring synes å være involvert, og det er jo klar korrelasjon både mellom hvor god en er til å lese punkt og når en begynte å lære det. Sjøl om dette logisk synes å være tilfelle, bør det understrekes at det er et empirisk spørsmål, og at bare utprøvning kan gi et sikkert svar. Rent konkret kunne en da plukke ut de elever som synes å ha de beste forutsetninger for å få noe ut av Optacon. Men sjølsagt bør også de som har begynt å bruke den med utbytte få fortsette samtidig som andre blinde med visse forutsetninger og interesse for det får prøve seg.

Optacon kostet US $ 3.450 i 1976. Ekstra utstyr av interesse er en "visual display" enhet som gjør at en læreren kan se det eleven kjenner. Denne enheten koster US $ 675. En kan også få tilleggsutstyr som gjør det mulig å lese det en skriver på skrivemaskin og det som står på en dataskjerm. Sistnevnte vil være mest aktuell for en som steller med databehandling, f.eks. en programmerer.

Prisen indikerer at Optacon har en viss kompleksitet sjøl om det er en direkte lesemaskin. Den er anvendbar i den forstand at den er liten og lett, som en vanlig kassettspiller. Og kan oversette all kontrast i lyst og mørkt til taktil informasjon. Vil tro at denne kunne være aktuell i f.eks. matematikkundervisningen for å identifisere kurver, geometriske figurer og matematiske symboler.

Optacon synes aktuell for en liten del av den blinde befolkningen som en personlig lesemaskin, og blindeskoler og liknende institusjoner bør ha så mange som det er behov for, flere kan bruke den samtidig ved å sette opp en timeplan for bruk av den, og den bør da fortrinnsvis brukes sammen med et "visual display" for å effektivisere læreprosessen.
 

5.1.3. T r a n s i c o n

Den oversetter svart til braille, eller for å være mer presis, bokstaver til punkt. Det er ikke en direkte oversettelsesmaskin, men en som gjenkjenner symboler ved hjelp av sensorer og en minicomputer, og deretter leverer dem i brailleskrift. Det som er den dyre delen her er den som gjenkjenner bokstaver eller tall. Vanskeligheten m.h.t. å gjenkjenne en bokstav/tall er flere. En ting er at forskjellige publikasjoner har forskjellige bokstavtyper, fonts. En annen ting er at forskjellige symboler er langt fra perfekte. Ser en på  bokstaver/tall under mikroskop, ser en at de er langt fra jevne, men har ujevne kanter/hvite flekker inni seg.
En tredje faktor er at en jo har en rekke andre symboler som forekommer i trykt tekst, slik som punktum, komma og spørsmålstegn bare for å nevne noen.

Desto flere av disse symbolene en skal ta hensyn til, til dyrere maskin. En som Murtatov fra Russland omtalte ved "The Europan Conference on Technical Aids for the Blind" i Stockholm i mars 1974, kunne gjenkjenne fire typer bokstaver (fonts).

Israel annonserte ved samme konferanse at de ville bringe en på markedet høsten 1974, men de må ha støtt på problemer, for pr. 20. februar 1975 forelå ennå ingen så vidt jeg har kunnet konstatere. Den var beregnet til US $ 10.000, og ut i fra prisen er det grunn til å anta at den vil kunne gjenkjenne et begrenset antall bokstavtyper av god kvalitet.

Det en generelt kan håpe på når det gjelder denne type maskin, er at det er interesse for en bokstav- og tall gjenkjenningsmaskin på et større marked, slik at en får masseproduksjon, og derved et billigere leseapparat. Hastigheten m.h.t. å lese via en slik innretning vil antagelig ligge nær den hastigheten en leser braille med. Sjøl om outputet er punkt, blir den jo levert på en annen måte. I første omgang vil det antagelig bli på samme måte som med Optacon, d.v.s. at fingeren ligger stille mens lesehodet føres langs linjen.

Når en har kommet så langt at en kan gjenkjenne bokstaver, er det relativt lett å lage en stavemaskin. Etter at bokstaven er gjenkjent, kobler en det slikt at en aktiverer lyd, d.v.s. bokstaven uttales lydmessig, i stedet for en punktbokstav. Forsøk ved Haskins laboratorier har vist at en da kommer opp i 80 - 90 ord pr. minutt. Dette må jo være en fordel for folk som blir blinde i voksen alder og erfaringsmessig har større vanskeligheter med å lære braille en yngre. For det synes å være lett å lære og forstå ord som staves med denne hastigheten, d.v.s. 80 - 90 ord pr. min.. Kommer derimot hastigheten opp i 120 ord pr. min., blir det for mange feil ut av det.

Andvendbarheten av en slik maskin vil begrense seg til trykt tekst. Den bør være relativt lett å betjene og lages i et format som gjør det lett å transportere den. Det burde ikke være noe stort problem. Etter hvert skulle det bli mulig å få dem ned i pris slik at det kunne bli en privat lesemaskin. Men ingen iflg. min viten, har gått inn for en slik stavemaskin som her skissert. En ide for noen innen norsk elektronisk industri?
 

5.4.1 S y n t e t i s k   t a l e

Når en har en stavemaskin skulle en tro at en talemaskin var neste steg. Logisk sett kan en si at det er så, men det er grunn til å understreke at en talemaskin blir langt mer kompleks enn en stavemaskin eller transicon.

En har lenge diskutert hvordan en skal gå fram. Haskins laboratorier i USA er antagelig de som er mest avanserte på dette feltet, og i en rapport fra desember 1972, (Gaitenby et als., 1972.), rapporterer de følgende: "På det nåværende tidspunkt har en kommet så lang at det er helt klart at en komplett lesemaskin som kan produsere tale fra en trykt side, kan lages. Når vi får en optisk bokstavgjenkjenningsmaskin, forventer vi å ha en fullstendig fungerende modell i laboratoriet innen få måneder". Litt senere i samme rapport: "Talen, slik som den blir syntisert, er ikke helt naturlig, og det kreves at en hører litt før en blir vant med den". Talen blir levert med over 160 ord pr. minutt.

Et lite glimt av noen av leddene i denne prosessen: "Etter at den trykte teksten har blitt lest inn i maskinen er tre suksessive transformasjoner involvert. Først fra engelsk staving til et fonemisk alfabet av de samme ordene, det andre fra det fonemiske alfabet til kontrollsignaler, og det tredje fra kontrollsignaler til hørbar syntisert tale". Som en detalj om kompleksiteten kan nevnes at de gjenkjente bokstaver blir overført til fonetisk staving v.h.a. et dictionary på 140.000 som oversetter fra tekst til fonemener. Dette er lagret i computerens hukommelse. Vokabularet er delt i to, en høyfrekvens del som er lett tilgjengelig, og en lavfrekvent del som det tar noe lengre tid å finne fram i. Dette er altså en virkelig lesemaskin, som leser for en med en hastighet nær vanlig tale, og i en kode som ligger så nær opptil talespråket så den meget lett læres. Det er nærmest et tilvenningssspørsmål. Den er kompeks, dyr, jeg vet ikke hvor mange millioner, avhengig av større komputer, og sjølsagt ikke transportable. Den er tenkt brukt for å yte rask lydbåndservice. Den vil aldri i overskuelig framtid bli en privat lesemaskin, men kan tenkes installert i større biblioteker ol..

Kommentar i januar 1999:  Dette ble skrevet i 1976. Fra 1991 har personlig lesemaskin av denne type vært tilgjengelig i Norge og er i dag, januar 1999, lett tilgjengelig og i bruk i Norge av flere blinde.
 

5.1.5 A n n e n   s p r å k l i g   i n f o r m a s j o n

En beslektet linje er å bruke moderne teknikker for retrival, framkalling av informasjon, som f.eks. ligger lagret på mikrofilm, og overføre den til magnetbånd for bruk i forbindelse med computer, og så igjen formidle denne informasjonen enten i en auditiv eller visuell kode. Som kommunikasjonslinje kunne en bruke enten telefonkabler, fiberoptiske kabler eller annet kommunikasjonsutstyr f.eks. via satellitter. Ved mottakerstedet måtte en da ha utstyr til å omforme signalene til forståelig auditivt output, som f.eks. syntetisk tale, eller visuelt ved å projisere det på en dataskjerm. Den grunnleggende viten ligger der, men den må organiseres, settes i system. Utnytting av denne viten kunne spille en stor rolle i en desentraliseringspolitikk, ved at en lett kunne spre kontorer utover det hele land. Totalt sett kunne det være ressursbevarende ved at folk fikk bo i mindre byer og tettsteder og derved spare ressurser som ellers ville bli brukt til reise. Ved dataterminaler kunne en ha like lett adgang til data og informasjon som den som var på stedet. Mottoet kunne være: "Det er lettere å transportere informasjon enn folk". Dette ville sjølsagt koste mange penger i første omgang, men bestemte en seg først for å gå inn for et slikt prosjekt, burde blindeorganisasjonene og deres rådgivere være med ved planleggingen slik at de kunne få nytte av systemet også.

Kommentar i januar 1999: Det er lettere å sette disse ideer ut i livet i dag, teknologien er der, men det har skjedd bare i liten grad.
 

5.1.6. B å n d s p i l l e r e   s o m   f o r k o r t e r   t a l e n

Nok en innretning som har med språklig informajonsinntak å gjøre, er båndspillere som kutter ned taletida med opptil 2.5 ganger ved at en kutter ut ved hvert 50. millisekund. Øret er ikke følsomt nok til å merke disse småpausene. En modell kutter også ut pauser og deler av vokaler. Talen er fullt forståelig ved denne prosessen. Det skulle ikke by på vesentlige problemer å benytte den i forbindelse med en stavemaskin omtalt i punkt 5.1.3.

En modell kostet i 1976 US $ 995 og en annen US $ 1.750 og veier 8 kg. Denne type maskin synes aktuell for en del blinde, spesielt de som har behov for å kunne gå gjennom store stoffmengder, som f.eks. en student. En slik maskin er anvendbar i samme utstrekning som en vanlig kasettspiller. Standard kasetter brukes.
 
 
 

5.2. M O B I L I T Y H J E L P E M I D L E R

5.2.1. In n l e d n i n g

Problemene her er mye større enn når det gjelder lesemaskiner, fordi den verden som omgir oss er uhyre kompleks. Mens en prinsipielt og teknisk sett kan si å ha løst problemene m.h.t. å transformere bokstaver til forståelig kode, har en bare såvidt begynt å skrape på overflaten av problemet når det gjelder mobility.
 
 

5.2.2 D e n   u l t r a s o n i s k e   l y k t a

Den kan sies å være det første elektroniske mobilityhjelpemiddel av noe utbredelse. Lykta sender ut ultrasonisk lyd, som blir reflektert og omforma til hørbar lyd på en slik måte at noe langt borte gir en høy frekvens, men tonen synker når en nærmer seg en gjenstand. Lykta, som er utvikla av professor Kay fra New Zealand, har to stillinger, en med rekkevidde 3-4 meter, og en som når ca. 10. meter. Den første stillingen, som gir en hurtig puls, er mest benytta. Strålen fra lykta når 60 grader ut til siden fra en midtlinje, men refleksjon fra de sentrale 10 - 20 grader gir best refleksjon og følgelig best indikasjon om at noe er i veien.

Lykta har form og vekt som en vanlig lommelykt. Den har oppladbart batteri som varer fire timer, og er meget robust. En ledning går fra lykta opp til øret til et slags høreapperat. Den kostet 50 engelske pund i 1976.
Det er meningen at en skal ta inn naturlige lyder samtidig med informasjonen fra lykta. Det er vanskelig å tolke eller lære lydkoden på samme måte som det er vanskelig å identifisere bokstaver fra Optophonen. Men det er klare individuelle forskjeller mellom personer.

Professor Kay har videreutviklet lykta til ultrasoniske briller.   Mer informasjon samt demonstrasjon av den siste versjonen, som kalles KASPA   finnes på professor Kays  hjemmeside.

Noen resultater om bruk av den ultrasoniske lykta:
Riley, (1966) trente 14 blinde over en lengre periode. Det han fant var det viktigste, som best skilte en god fra en dårlig bruker, var "defensive infleksibility", d.v.s. at det var en fordel å ha en åpen og fleksibel holdning. Det var også en viss korrelasjon mellom musikalitet og dyktighet i å bruke lykta. Jeg har også gjort en del eksperimenter og observasjoner med lykta av både blinde og seende med maske, blindfold, som går i samme retning. Fjeldsenden. (1974) Translation of Visual Information Into Auditory Codes. Research Bulletin, 28, 19-56. Den faktoren som skilte seg ut i mine undersøkelser var sport. En illustrerende bemerkning, som implisitt omfatter både kroppsbeherskelse og orienteringsevne kom fra en student som spilte rugby. Han sa noe slikt: "Når du er på banen må du til enhver tid vite hvor du er og hvor du går".

For en adekvat romforestillingsevne synes nødvendig. En kan si at enhver normal person som blir blind i voksen alder har den så fremt han/hun ikke har fått en hjerneskade ved et ulykkestilfelle eller sykdom, men mange av de som er født blinde har en dårlig utviklet spatialevne. Da vil de også være svake i de mer konvensjonelle former av mobility og i ADL-ferdigheter generelt. For detaljer se Cognition and Blindness. på min hjemmeside

En kan dele mobilityfunksjonen opp i fire deler:
1. Bevege seg.
2. Holde retningen.
3. Unngå hindringer.
4. Gjenkjenne et sted, vite hvor en er.
Ved å sammenlikne blinde og seende, kom det fram at blinde gikk dobbelt så fort og rett som en seende med maske, men gikk inn i like mange hindere.

Av 15 20 blinde som jeg observerte i Sydney i Australia, som hadde trent minst 3 - 4 måneder med mobilityinstruktør, vil jeg si at 3 eller 4 var gode brukere. D.v.s. at for dem var lykta et bedre mobilityhjelpemiddel i de fleste situasjoner som noe annet.

Ut i fra det som er skrevet overfor, og også i noen grad ut i fra egen eksperimentering i Oslo på Huseby blindeskole, vil jeg si at lykta er aktuell bare for en liten del av den blinde befolkningen i enkelte situasjoner. Den er mer velegnet i en by enn på landet på grunn av at det finnes mer markerte og regelmessige trekk i byen så som fortauskanter, vegger som løper kontinuerlig hele kvartaler o.s.v...

Den første produksjonsserien var på 10, den neste på 100 og den siste og største på 1.000. Den var fremdeles å få kjøpt i 1976, men få syntes å satse på den, så det er rimelig å anta at den ikke vil få noe vesentlig større utbredelse.
 

5.2.3. U l t r a s o n i s k e b r i l l e r

De er utviklet av samme person, professor Kay, som utviklet den ultrasoniske lykta og kan sies å bygge på samme prinsippet, men har to mottakere, slik at en får en stereoeffekt til en viss grad. Begge ører benyttes, ved at en forlengelse som løper langs brillestengene går inn i øret. Mottaker og sender er begge i brillene som ikke skiller seg ut i fra vanlige briller m.h.t. størrelse og utseende. Et lite batteri bæres i lomma. Når intet er innen fem meter, er det stillhet. Hvis noe kommer nærmere, høres en lyd som kan beskrives som en mellomting av musikk og sus i løvet på trærne. Det er min subjektive opplevelse av brillene, "mark 2.", som ble prøvd i Stockholm i mars 1974. Lyden var behagelig. Lykta har en hissigere lyd som mange finner mindre behagelig. Men vanskeligheten med brillene på samme måte som med lykta er at lyden er vanskelig å tolke, forme gestalter av. Brillene kostet ca. norske kroner 6.000.00 i 1976 og er tenkt brukt sammen med stokk.

Den siste versjon av Kays briller prøvde jeg i 1996 da han var på en mobilitykongress i Trondheim. Jeg fant fremdeles at det var vanskelig å tolke lyden i forhold til objekter som reflekterer lyden fra brillen.

Det finnes en liten videosnutt med demonstrasjon av de ultrasoniske brillene, markedsført som KASPA,  på professor Kays hjemmeside

En spørreskjemaundersøkelse er gjort om brillen. Den er referert i Research Bulletin (juni 1973). Ca. 100 personer deltok. Både brukere og instruktører ble spurt. Det generelle inntrykket en sitter med etter å ha lest rapporten er at de blindes mobility ble noe bedre. Hvis en stiller spørsmålene om hvor mange brillene er aktuelle for, kan en si at de vil være et bra supplement til stokken snarere enn at stokken vil være et supplement til brillene. Som konklusjon kan en si at de ultrasoniske brillene representerer et lite steg framover, men blant annet på grunn av prisen vil det ikke bli et mobilityhjelpemiddel med stor utbredelse. Den siste versjonen koster i størrelsesorden kr. 20.000, som delvis synes å innbefatte et kurs.

Professor Kay viste på mobilitykongresssen i Trondheim i 1996 videofilm av angivelig blinde gutter som syklet i slalåm mellom stenger som var satt opp som om de var seende samt blinde som navigerte på en fortau med mange mennesker. Kay er skuffet over at hans ultrasoniske briller ikke har fått større gjennomslag. En innvending jeg har hørt her i Norge er at elektronikken er sårbar i fuktig vær og at brillene fungerer dårlig når det er snø på bakken.

Et alternativ ide langs andre tankebaner kan finnes på min hjemmeside under Blind Mobility and flying IFR
 

5.2.4. "K j e p p e r   som   kan   s e"

To modeller vil kort bli omtalt. Bionic laser cane er en amerikansk kjepp som oppdager ting som ligger på skrå oppover, rett fram og nedover. En har brukt trianguleringsprinsippet for å bestemme avstander, og bygger på optikk og lys som sendes ut. En har prøvd seg med både taktilt og auditivt output. Det ser ikke ut til at dette prosjektet har blitt fulgt opp, da bare en rapport fra 1966 er den eneste undertegnede har sett. Grunnen kan kanskje være at stokken ble både for tung, ca. 750 gram, og for dyr.

L a s e r k j e p p
Svenskene har laget tre prototyper av en laserkjapp, vekt 250 gram av siste modellen, beregnet til 5.000.00 svenske kroner. Den vil oppfange ting som er på skrå oppover foran en, og vil gi et auditivt output. En tenker også på å gi den et taktilt output. Ut i fra en pris og anvendbarhet skulle en tro at den kan bli en konkurrent til de ultrasoniske brillene.

En sammenliknende undersøkelse av laserkjeppen og den ultrasoniske lykta gjort av tyskeren Brambring (1974) Han konkluderte med at en ikke kunne demonstrere noen positive effekter av lykta hos 24 blinde ungdommer i alderen 14 til 22 år, mens en kunne registrere både subjektive- og objektive forbedringer av mobility ferdigheten ved bruk av laserkjeppen. Her må en sjølsagt være kritisk både m.h.t. treningsmetoder og de metoder en brukte for å måle mobility ferdigheten. Men resultatet skulle gi en indikasjon om at det er lettere å lære noe nyttig om omgivelsene v.h.a. laserstokk enn lykta.
 
 

5.2.5 Taktil stimulering av huden og S S .T.V. (s e n s o r y s u b s t i t u t i o n T V )

Det er grunn til først å si litt om Bach-y-Ritas og medarbeideres pionerarbeide på dette området. Tidligere anså en at hudens diskrimineringsevne, bortsett fra på enkelte begrensede felter, var så dårlig at den var heller uinteressant som mottager av "visuell" informasjon. En la da topunktersterskelen til grunn. Et sted på ryggen var f.eks. terskelen 6.8 cm.. Ved en vibrerende stimulering derimot kunne en skjelne to punkter 0.68 cm. fra hverandre, hvilket betyr at en kan skjelne 100 ganger så mange punkter pr. flateenhet. I tillegg til å bruke lokalisasjon, har en intensitet og frekvens som to andre dimensjoner.

Det som er grunnideen ved S.S.T.V.-system er at en projiserer et fjernsynsbilde på kroppen av en person, ved å overføre enten de hvite eller sorte punktene på et bilde til enten mekaniske eller elektriske stimulering.

I sitt første større eksperiment av dette slaget, brukte Bach-y-Rita en ombygd tannlegestol med et display 20 x 20 = 400 tagger. Disse ble aktivert til vibrasjoner av enten hvite og sorte punkter på et TV-bilde formidlet av et fjernsynskamera. På denne måten kunne en kjenne et mønster på ryggen, og f.eks. gjenkjenne ting som telefoner og stoler. Forsøkspersonene styrte sjøl kameraet. Både blinde og svaksynte deltok.

I neste omgang gikk en over til å bruke elektriske stimulering i stedet for mekaniske stimulering, og benyttet maveregionen da den viste seg mer følsom, d.v.s. den har bedre diskrimineringsevne. Først hadde en et display på 8 x 8 punkter, d.v.s. 64, og deretter 16 x 16, d.v.s. 256 og det siste var på 32 x 32 punkter, d.v.s. 1024. Det viste seg å være enkelte problemer ved elektriske stimuleringer, sjøl om det ble et skarpere bilde enn den første mekaniske stimuleringen med 400 punkter, Problemet var først og fremst at det er vanskelig å få alle kontaktpunktene til å slutte tett til huden, slik at spenningen blir for stor og forsøkspersonen opplevde det som kløe eller i verste tall som små, om enn ufarlige, elektriske støt. En hadde fått miniatyrisert utstyret slik at f.eks. kameraene kunne plasseres i brillestenger, og hele utstyret veide tre kilo.

Dette utstyret synes vel egnet for mobility, men Bach-y-Rita synes mer innstilt på å bruke det for spesielle formål, i hvert fall i første omgang. En blind elektrisk ingeniør f.eks., fikk sitt utstyr spesielt tilpasset slik at han kunne "se" med huden på et oscillioscope, noe som gjorde han i stand til f.eks. å tune elektriske apparater.

En annen anvendelse er i forbindelse med dyslektiske barn. Det hjelper å få et input gjennom en ekstra sansemodalitet. Lese- og skrivevansker er et problem som berører mange barn, og følgelig er det et stort potensielt marked. Av den grunn har kommersielle firmaer sett i gang for å lage utstyr. Når det gjelder kommersielle firmaers interesse for å lage utstyr for blindesektoren må en nok regne med at interessen er liten eller fraværende fordi markedet er lite, og derved små fortjenestemuligheter. Men en kan håpe på at det blir en viss "overflow" fra andre felter.

Nok en utvikling her er hva Collins, en av Bach-y-Rita's nærmeste medarbeidere, kaller "à fluid jet stimulator", Kort kan en si at en vannstråle, som blir styrt på samme måten som katodestrålen på fjernsynsskjermen, over kroppen. En har kommet opp i hastigheter på 100 Hertz pr.sekund, men minst 1.000 Hertz pr. sek. er ønskelig. Iflg. Collins (personlig kommunikasjon) så gir dette et klart og skarpt billede. En anvendelse da er å tegne bokstaver på huden. Grensen her iflg. Collins, ville være ca. 100 ord/minutter med 7 - 8 cm. høye bokstaver. En forutsetning her, er at huden lett synes å oppfatte mønstre som tegnes på den. Og Collins synes å mene at det var evidens for denne forutsetning. En annen ting, som flere eksperimenter synes å ha vist, er at huden bruker eller lett lærer de samme cues som øyet.

Den siste omtalte modellen veier ca. 15 kg., og det synes ikke å foreligge planer om å gjøre den transportabel. Ting en tenker på for framtida er preprosessing, som f.eks. å bygge inn noe som oppdager en bil som beveger seg hurtig, og derved gir et spesielt signal, og zooming. D.v.s. at når noe av interesse oppfattes, kan en rette kameraet mot det og forstørre det opp på kroppen. En måte å gjøre dette på er f.eks. å bruke et kamera med en oppløsningsgrad på 100.000 som kommer på markedet i nær framtid, om det ikke allerede har kommet, og forbinde det med en minicomputer. Forutsatt at en kunne få programert et brukbart program og kopla kameraet og minicomputeren sammen, kunne minicomputeren organisere punktene fra kameraet til et passende bilde på kroppen. Med denne framgangsmåten kan en en si at zooming ville være et spesialtilfelle av preprosessing.

Bach-y-Rita, Collins og medarbeidere var, i hva som er beskrevet, fremdeles på hva en kan kalle eksperimentstadiet. De tok i bruk moderne teknologi i den grad den er tilgjengelige som f.eks. å kjøpe de minste komponenter som kunne utføres en bestemt funksjon, for å få miniatyrisert styrt utstyret mest mulig. Dette har selvsagt også kostet penger. Om slikt utstyr noen gang skal bli vanlig hos blinde som kan dra nytte av det er mer enn noe annet et økonomisk spørsmål.

Bach-y-Rita synes ikke lenger å arbeide på dette området, antagelig av økonomiske årsaker.
 
 

5.2.6 Elektrophalm

Dette er et polsk system av liknende type som S.S.T.V. som stimulerer panna. Panna er mer følsom, og en vet hvor stimuleringen kommer fra fordi hodet naturlig vendes i den retning en ønsker å utforske. Den siste polske modellen har 300 punkter. Forøvrig er det lite opplysninger om den, men de eksperimenter som er gjort synes å ha funnet sted under nokså ideelle forhold, d.v.s. f.eks. en svart bokstav på en hvit vegg, Utstyret er heller ikke miniatyrisert i samme grad som utstyret til Bach-y-Rita's og Collin's.
 
 

5.2.7   G e n e r e l t   o m   h u d s t i m u l e r e n d e  e l e k t r o n i s k e   h j e l p e m i d l e r

M.h.t. å stimulere huden, synes det å være mange måter å gjøre det på. Og en har bare så vidt å begynt å utforskere hudens potensial. Spesielt trenger en avklaring av spørsmålet om huden primært er en sekvens- eller simultansans. For denne avklaringen trenges langt mer forskning. Kanskje kan en blind en dag ta på seg en dress med innlagte punkter eller tråder som stimulerer han eller henne på en slik måte at det vil være mulig å bevege seg nesten like sikkert som en seende. I alle fall synes huden å være den sansen som synes mest egnet for å formidle informasjon om naturen rundt oss, og at muligheter som en drømte om for 10 år siden, i dag er realistiske ideer. Men pr. 14 januar 1999 har ennå ikke noe skjedd på dette området. Skal en summere opp noe om mobilityhjelpemidler som bygger på moderne teknologi, kan en si at en har kommet godt på vei m.h.t. å transformere "visuell" informasjon til en detaljert auditiv - eller taktil kode, men en har ikke klart å finne en kode som er lett organiserbar, og noe mobilityhjelpemiddel med noen form for preprosessing har ennå ikke blitt laget.
 
 

5.3   D I R E K T E   S T I M U L E R I N G   A V   H J E R N E N

To forsøk av engelskmannen Brindley, (1971); Hambrecht 1973) og to ved Utah University (Dobelle et al. 1974) har i hvert fall funnet sted. En har en god stund visst at en bestemt del av hjernen synsfeltet svarer til en bestemt del av det visuelle cortex. Med andre ord, synsinntrykk på forskjellige deler av øyet projiseres til bestemte deler av hjernen. Likevel var en usikker på hva som ville skje når en stimulerte område 17. direkte. Brindley i England var den første som gjorde et større eksperiment. Han opererte inn 80. elektroder i det visuelle cortex på en 52 år gammel kvinnelig patient. Elektrodene ble aktivert via en rekke radiosendere. 39 ut av 80 skapte lysopplevelse. Fosfenene, som ble produsert av elektroder plasert 2.4 m.m. fra hverandre, kunne lett skjelnes. Ved å stimulere flere, kunne patienten se enkle mønstre. Ved frivillige øyebevegelser beveget fosfenet seg med øyet. Fosfenet holdt som regel opp når stimuleringen opphørte, men ved sterk stimulering kunne de vare opp til to minutter. Metoden for å finne ut hvor lysopplevelsen sitter, hvor en opplever fosfenet, var å la forsøkspersonen holde en arm rett fram for seg, og så peke med den andre armen. Så vidt en kunne bedømme syntes fosfenet å svare til ca. 1. grad av synsfeltet. Brindley mente at en kunne få plass til minst 200 elektroder på hver hjernehalvdel. Brindley's andre forsøk fant sted tidlig i 1972, på en mann som hadde vært blind i 30. år. Den første pasienten hadde vært blind i tre år. Resultatene liknet, men fosfene var ikke så godt definerte, d.v.s. de var mer utflytende. Ved Utah Universitety deltok en som hadde vært blind i 7 år og en i 25 år. 64 platiniumplateelektroder, 1 mm.2 store, ble operert inn i området 17 og 25 i hjernen. Patienten som hadde vært blind i 28. år rapporterte fargeløse pulserende fosfener omtrent av en mynt størrelse på en armelengdes avstand. En tror at disse fosfenene kom både fra striata- og assosiasjonsområdet ut i fra elektrodenes posisjon, men lysopplevelsene var de samme. Patienten som hadde vært blind i syv år rapportere to typer fosfener. En type rangerte i størrelse som et korn ris på en armelengdes avstand opp til en mynt. De større fosfenene var i den perifere delen av synsfeltet. Den andre gruppen fosfener var av en mynts størrelse på en armlengdes avstand, og hadde en karakteristisk orange farge, og alle pulserte. En trodde at den siste typen kom fra assosiasjonsområdet i hjernen. En var i stand til å presentere enkle mønstret som ble gjenkjent ved å bruke opptil sju elektroder. Noen forsøk på å gjenkjenne mønstre ved å bruke flere elektroder var mislykket. Noen ganger kom fosfener til og andre ganger forsvant noen. Noen sikker forklaring finnes ikke, men en har gjettet på lateral inhibition på det corticale nivå. Etter Brindleys første forsøk var en del svært optimistiske, men siden har en dempet seg noe. Det at det synes problematisk å stimulere mange punkter samtidig er kanskje det største problemet på det nåværende tidspunkt. Et annet problem en har blitt oppmerksom på ved dyreeksperimenter, er lekkasje i barrieren mellom blodet og hjernen ved langvarig og sterk stimulering men må til for å få fosfenopplevelse hos mennesket. En positiv ting at de elektroniske komponentene synes å vare resistente overfor hjernens kjemikalier. Forsøkene hittil har ikke gjort det klart at direkte stimulering av hjernen har noe for seg. Noen problemer har blitt løst, men langt flere gjenstår. En vet ikke hvilken kjode en skal bruke, og en vet ikke hvordan en skal "preprosess" informasjonen. Hos en seende er det jo "preprosessed" kodede signaler som når hjernen, det visuelle cortex. At hjernen skal kunne organisere hvilket som helst sett av stimuli som når den er kanskje å håpe for mye. I beste fall er elektisk stimlering med den hensikt å få den blinde til å se, d.v.s. relatere lysopplevelsene til noe i den virkelige verden, noe som tilhører den fjerne framtid.
Et liknede forsøkt av Dobelle rapporteres i Nettavisen 17.01.2000
 

5.4   A N D R E   H J E L P E M I D D E L E R   F O R   B L I N D E

En innretning for å kontrollere hva en skriver eller tegner blir kalt "the Heugh-Quille De-vice". Det er en retangulær boks med et papir oppi som er fastspent. En skriver med en passerliknende sak med en metallplate plassert horisontalt rundt foten av passeren og oppå papiret. En slavearm slår i forbindelse med "blyanten", passeren, samtidig men at en slags spiss hammer slår merker i papiret mot plate, og får det til å heve seg slik at en kjenner et omriss en hevning, på papiret der en har beveget passeren. For detaljer, se Traylor (1972). M.h.t. hjelpemiddeler i industrien, er de som regel så spesifikke at det ikke synes aktuelt å diskutere dem enkeltevis her, men det er grunn til å understreke at det i dag også her er mye lettere å overføre "visuell" informasjon til auditiv- eller taktil informasjon, og at den foregående diskusjon om overføring av informasjon fra en modalitet til en annen også gjelder dette området. Det som trenges er at en utnytter den teknologi som finnes på spesifikke problemer, og til dette behøves først og fremst folk med ingeniørviten og kunnen. I Norge foreligger en rapport av Jørgensen (1974), hvor "visuell" informasjon omdannes til akustisk i forbindelse med arbeid ved en revolverdreiebenk. Operatøren var sterkt svaksynt, men eksemplet illustrerer hvordan "visuell" informasjon kan transformeres til en form som er brukbar for en som ikke kan bruke synet for å utføre en slik arbeidsoperasjon. Angående A.D.L.-hjelpemidler er de også så uensartede og spesifikke at det er vanskelig å si noe generelt om dem utover og det som allerede er sagt i forbindelse med de andre hjelpemidler.
 
 

5 . 5    H J E L P E M I D L E R    F O R    S V A K S Y N T E

5.5.1     I n n l e d n i n g

Sjøl om svaksynte er i flertall blant medlemmene i en blindeorganisasjon, 87 prosent iflg. en amerikansk undersøkelse, Fonda, (1970, side 3.), og fordelingen i Norge synes å være tilsvarende, har denne gruppen fått relativt liten oppmerksomhet rettet mot seg. Hittil har det gått på konvensjonell optikk, og for mange er det god hjelp, og tilfredsstillende i den forstand at de både får gang- og lesesyn. Men for en annen gruppe av de sterkt svaksynte kan optikkeren gi liten eller ingen hjelp. Det kan gjelde de som må ha spesielle lysforhold. Under begrepet lysforhold skjuler det seg mye. Noen er meget lysømfintlige, d.v.s. de reagerer negativt på sterkt lys. Andre, som f.eks. de som har retinitis pigmentosa og vanligvis bare har sentralt syn, blir totalt blinde i mørket fordi tappene i øyet befinner seg i det sentrale synsfeltet, og de er ikke så lysfølsomme som stavene i den mer perifere delen av øyet. De lysømfintlige kan også ha vanskelig for å finne den rette kombinasjonen av god kontrast og svak belysning. For disse menneskene som får liten eller ingen hjelp av konvensjonell optikk finnes eller er i ferd med å bli utviklet hjelpemidler som kan forbedre deres situasjon vesentlig. Flaskehalsen her vil sannsynligvis ligger mer på det administrative-/økonomiske plan, d.v.s. få overbevist trege byråkrater om at dette virkelig er til hjelp.
 

5.5.2   C . C . T . V .

Forkortelsen står for: "Closed Circuit Television". Hittil har systemet blitt utviklet som lesesystem, men kan utvilsomt også tilpasses forskjellige andre arbeidssituasjoner. Hovedenhetene i systemet er et kamera rettet mot den skrevne tekst, en elektronisk enhet som blant annet gjør det mulig å få en skarpere kontrast enn på et vanlig TV. Tv-skjermen som en ser på og et slags bord som gjør det mulig å bevege teksten under kameraet slik at bokstavene og ordene kommer fram på skjermen med den hastigheten en ønsker. En modell, som er svensk, har også bygd inn i den elektroniske enheten en mekanisme som gjør at en kan få bare den linjen hvor bokstavene, den linjen en ønsker å lese mens resten er tildekket, svart. Med andre ord, en ser bokstavene i en spalte. Dette har betydning for lysømfintlige personer, og det er lettere å følge linjen på denne måten. De fleste apparater som markedsføres har også muligheten for å skifte bokstavene fra svart til hvitt og omvendt v.h.a. en bryter. De fleste foretrekker hvite bokstaver på svart bakgrunn. Grunnen til dette er at det gir mindre total utstråling fra skjermen da bokstavene opptar mye mindre flateinnhold enn omfeltet.

En del ser også vesentlig bedre hvite bokstaver på mørk bakgrunn. For mange i denne kategorien er det aktuelt å bruke C.C.T.V. sammen med briller eller annen spesialoptikk. Vha. CCTV kan en forstørre opp så mye som det er praktisk mulig. Noen apparater har opptil 40 ganger forstørring, hviket vil si at en får bare 2-3 bokstaver på skjermen. En kan regulere belysningen og samtidig få en jevn belysningsflate, noe som er meget viktig for en del potesielle brukere. En kan få god kontrast, og muligens er bokstavene på Tv-skjermen lettere å gjenkjenne enn en bokstav under vanlige lysforhold. CCTV er et hjelpemiddel som er aktuelt for mange sterkt svaksynte. En del som tidligere bare kunne lese blindeskrift vil nå kunne lese vanlig skrift og for noen som leser med meget store anstrengelser vil det bli lettere å lese. Prisen på enhetene varierte i 1976 fra ca. kr 3000 til kr. 16.000. Noen var så kompakte at det kunne bæres i en spesialkonstruert koffert.
 

5.5.3   F i b e r o p t i c s

Dette går ut på at en kan lede lyset, og derved et billede, gjennom en glassfiberkabel som kan bøyes. Satt sammen på en spesiell måte kan en også få til forstørrelser fra 3 x 10 uten forvrengning av bildet. Feuk, (1974, side 149.). En fordel med en slik fiberoptisk kabel er at en slipper å bøye seg ned til det som skal granskes. Informasjonen føres til øyet, hvilket er lettere enn at øyet skal, sammen med hele hodet og en del av kroppen, føres til det dem skal granskes. En slik kabel skulle kunne kobles til et mikroskop, et kamera for å ta inn bokstaver etc. og overføres til bildet enten til en TV-skjerm, til et taktilt bilde eller evetuelle andre displayenheter. Prisen er høy, US $ 200 pr. meter, (Feuk, 1974, side 149.), så den var uaktuell i 1976 for et flertall, men hvis prisen går ned, noe som er sannsynlig med mer økonomiske produksjonsmetoder, skulle det ikke være vanskelig å finne anvendelsesmuligheter for den. Jeg vet ikke i hvilken grad dette har skjedd pr. dags data, dvs. jan. 1999.
 

5.5.4 E l e k t r o n i s k   l y s f o r s t e r k n i n g

Dette er en innretning som kan bygges som et par litt klumpete briller, som kan transformere lysenergien til elektrisk energi, forsterke den og overføre bildet til en skjerm, f.eks. "brillene", noe liknende en bitte liten TV-skjerm. En person med retinitis pigmentosa, som vanligvis er nattblind, vil da kunne se om kvelden eller natta. Apperatet var under utvikling i 1976, var tenkt drevet av batteri og beregnet å koste US $ 1.000 (Newsweek, 14.03.1974, side 49: Feuk, 1974, side 149).
 

5.5.5  A n d r e   h j e l p e m i d l e r   f o r   s v a k s y n t e

Sjøl C.C.T.V, står for "Closed Circuit Television", sannsynligvis er best for langt de fleste sterkt svaksynte som enten leser braille eller vanlig skrift med stor møye, kan det være grunn til å nevne andre muligheter som for enkelte kan være aktuelle av økonomiske grunner. Mikrofiche er en mulighet. Dette er mikrofilm med omvendt fortegn, d.v.s. hvite bokstaver. Kontrasten er mindre god enn på C.C.T.V., og på de nåværende modeller er lyset ujevnt fordelt over skjermen, slik at for en del potensielle brukere vil det forringe leseapparatets verdi. Forstørringen er beskjeden. Prisen ligger i området norske kroner 1.500.00 - 2.000.00. En ulempe er at en må fo-tografere de sider som er aktuelle. Sjøl om dette ikke er så veldig dyrt, gjør det apparatet mindre anvendbart. Det kan muligens passe best i en skolesituasjon hvor det er aktuelt å mangfoldiggjøre flere sider av mye brukte bøker.

Tomtebodaskolen i Stockholm har hatt apparatet til utprøving på en del elever og syntes å høste relativt positive erfaringer. Forøvrig finnes en rekke apparater som forstørrer opp på skjerm, men disse kan stort sett sies å bygge på "gammel" teknologi, og byr ikke på såpass drastiske forbedringer som f.eks. C.C.T.V..
 

5.6    A V S L U T T E N D E    B E M E R K N I N G E R

Enorme beløp har og blir stilt til disposisjon for militær forskning, og romforskningen har også fått sin del av kaka. Når det gjelder tekniske hjelpemidler for blinde og svaksynte må en nøye seg med smuler fra de rikes bord. Jeg har ingen tro på at noe land har politisk vilje til å satse spesifikt på en slagkraftig organisasjon a la NASA, romfartsorganisasjonen til USA., for å utvikle avanserte hjelpemidler for synshandikappede, sjøl om det kan gjøres. Det som har blitt laget, har ofte vært gjort av enkeltpersoner som Kay, Linvil's, Collins og Bach-y-Rita. Det synes liten tvil om at en gruppe av høyt kvalifiserte og interesserte ingeniører, computereksperter, fysiologer, psykologer og administratorer med tilstrekkelig økonomisk backing og en organisasjon i ryggen, kunne lage langt mer avanserte ting enn det en har i dag. En måtte også bygge ut en servicetjeneste parallelt med de nye hjelpemidlene både m.h.t. å holde dem ved like og å lære å bruke dem på den mest effektive måten. Det som kan ansees som den mest sannsynlige utviklingen, er at en benytter seg av kommersielt masseprodusert utstyr, og bygger hjelpemidler av de komponenter som forefinnes. Men også for dette trenges dyktige folk og en velvilje overfor forskning innen spesialskoler og blindeorganisasjonene. Å lage mer avanserte hjelpemidler for blinde og svaksynte, produsere dem og opplæring i å bruke dem er først og fremst et økonomisk - politisk spørsmål.
 
 

5.7   S P E S I E L T   R E L E V A N T   L I T T E R A T U R   F O R    K A P I T E L    5

Bach-y-Rita, P.(1972) Brain machanisms in sensory substitution. New York: Academic Press

Clark, L. L. (1963) (Ed.) Procedings of the International Congress on Technologi and Blindness.
New York: The American Foundation for the Blind. Fire bind. Appendix til vol. 4 er om hjelpemidler.

Collins, C. C. (1974) Tactile sensory replacement. Proc. San Diago Biomedical Symposium

Dobelle, W. H. & Kladejovsky, K. G. Artificial vision for the blind; Electric stimulation of visual cortex
offers hope for a functional prosthesis. Science, 1974, side 440 - 444.

Dufton, R. (1966) (Ed.) Procesdings of the International Conference on Sensory Devices for the Blind.
London: St. Dunstan's.

Handikappinstitutet.(1974) Report on Europan Conference on Sensory Devices for the Blind. Stockholm: Handikappinstitutet 8./1974.

Handikappinstitutet. Att se med teknik. Stockholm: Handicapp-institutet, 1974.

Jackson, J. S.: (Ed.) 1972., Carnahan Conference on Electronic Devices. Lexington, Kentucky, U.S.A.:
Carnahan House. Universitety of Kentucky, 1972.

Marshall McLuhan: Understanding media: The extensions of man. London: Sphere Books 1967.
 
 

URL 1998-1999    Informasjon om elektroniske hjelpemidler for blinde og svaksynte

Blindness   Side opprettet 30.03.2000

Percepual Alternatives av Tony Heyes fra Australia er en utmerket startside.

http://ariel.ucs.unimelb.edu.au/~heyes/  En meget godt utgangspunkt for å finne informasjon om blinde mobilityhjelpemidler. Laget av en australsk svaksynt ingeniør, Tony Heyes, som selv har konstruert
et elektronisk moblityhjelpemiddel

http://www.arkenstone.org/98cat.htm#blind  Arkenstone er et amerikansk selskap som produserer og selger mange typer hjelpemidler for blinde og svaksynte, bl.a. "Talking map" som kombinerer GPS og elektroniske kart til et mobilityhjelpemiddel.

Oversiktsartikkelom ulike sensory substitution tilnærminger av nederlenderen Peter Mejer
 

 5.7.1   Andre  opplysninger

Relevant  publikasjon:  New Outlook for the Blind  utgitt av American Foundation for the Blind

Forrige kapitel                                                           Tilbake til startsiden                                                Bjarne hovedside